ekspedisjonen til bortenfor huttiheita
....fortsettelse fra forrige episode...

gutta var ute paa jobb og hogde toemmer, man maa jobbe nemlig selv om man bor i en bambushytte i et u-land. de var overhodet ikke ovverasket over aa se oss virket det som. hilste hoeflig med kniven og ryddet vei.

de hadde noen fete jungelkniver som skar gjennom albuetykke traer paa et slag. de viste oss de selvlagde gevaerene de hadde ogsaa. kruttet faar de fra aa grave opp uxo'er og aapne de. en relativt farlig beskjeftigelse men som mange ganger gaar bra. etter en kort passiar med de innfoedte vandret vi videre, da dukket det opp noen spoersmaal fra turdeltagerne.
- hvorfor hadde de gevaer, du sa det ikke var ville dyr her?
det er jo riktignok et natureservat lenger nord der det visstnok skal finnes baade tigre og geparder, men jeg kunne jo aldri tenke meg at tok turen ned hit. men helt sikker kan man jo aldri vaere.

saa endelig - kom vi fram til etlandsbygjerde. den laa nesten der den skulle i forhold til kartet. landsbyene ligger ca 2-3 timers gangavstand fra hverandre. det er i laos som i norge tre ting som er viktig naar man skal velge seg bolig. beligegnhet - beliggenhet - beliggenhet. det laerte vi; vil du finne idyller med ekstreeemt vakker utsikt - finn en landsby.

men her er det ikke i dalom i norge der hver enkelt gaard ligger lengst mulig unna naboene, her slaar de seg sammen ca 10-30 familier og danner et samfunn. hver landsby er organisert med en valgt landsbyhoevding, deputy og kvinne fra kvinneforeningen. det er mer demokrati paa landsbynivaa enn paa landsnivaa kan man si.

det var spennende aa krabbe over gjerdet inntil vaar foerste landsby, kan ikke vaere saa ofte det kommer framandfolk til gards her.

det foerste som moette oss var gryntende griser som ikke enset oss i det hele tatt. det neste var vettskremte unger ogsaa bjeffende bikkjer. vi proevde aa spoerre etter landsbysjefen, men foer jeg hadde stotret fram steningen, var ungene pilt avgaarde og gjemt seg.

det viste seg, som naturlig var at paa denne tiden av doegnet, at det var kun griser, bikkjer, skrikerunger, blinde menn og tannloese gamle kjerringer som ikke var ute paa jobb.


skrikerunger, bikkje og blindmann

det var vanskelig aa kommunisere med de. mottagelsen kunne absolutt tolkes som uvennlig. de skjoennte ikke saa mye av det jeg proevde aa si, og jeg skjoennte ingenting av det de sa.

saa tok elise fram det monsteret av et kamera hun har, det gjorde ikke stemningen bedre. skrikerungene som akkurat hadde tiet etter det foerste sjokket, skrek opp ved synet av monsterkameraet og var igjen borte vekk paa to sekunder. den gamle kjerringa som satt i trappa kom med noen hoeylydte bemerkninger - kanskje var det latter, muligens besvergelser.

men - saa har vi denne geniale oppfinnelsen digitalt kamera da. lite og soett, ser ikke farlig ut idet hele tatt. ogsaa kan man se bildet etterpaa. dette snudde atmosfaeren paa hodet. ungene var storfornoeyde ved synet av seg selv og tom den gamle kjerringa i trappa gliste og viste fram alle tennene hun ikke hadde.

saa pekte de ut en retning for framandfolket aa sa 2 timer. det var mer enn nok informasjon for oss.

men etter denne noget blandete opplevelsen ble jeg litt mer usikker om hvor velkomne saanne som oss egentlig var. jeg mener, dobbetl saa store som dem, skitne og hvite, og med kjempestore rosa neser. hadde noen tilsvarende skjedd i hakadal en vakker sommerdag for 100 aarsiden er det ikke sikkert fraemlingen hadde faatt overnatte paa laaven til ordfoerern. de kunne blitt banket opp aa jagd til skogs.

jeg begynte derfor serieoest aa titte etter alternative overnattingsmuligheter. det fantes noen arbeidshytter her og der, som hvertfall hadde tak om ikke vegger. antakelig brukt som hvile og skygge stue for arbeiderne midt paa dagen. i vaerste fall om vi ble kjeppjagd fra neste landsby kunne vi bare finne en saann.

det er hverken mulig eler anbefalt aa gaa utenfor stiene her oppe, men det gjorde ingenting, for de fulgte de flotteste traseene, holdt hoeyden langs fjellryggene. vi var naa oppe paa over 1000 meter, men selv om det er saapass hoeyt er det meget frodig og tett jungel. men fordi det er saapass bratt og mye hogst fikke vi vakker utsikt og kunne til og med skimte elven langt der nede i dalbunnen.



den fine utsikten gjorde ogsa at vi kunne se den neste landsbyen paa lang avstand. og det var greit ettersom den laa flere kilometer unna der den var merket paa kartet.

der skal vi bo (forhaapentligvis)

jeg gledet meg faelt til aa komme fram, mr kanut begynte nemlig aa bli sliten. dette var trossalt den andre treningsoekta mi her nede. og jeg var fortsatt ikke restituert etter den foerste som hadde vaert to dager tidligere.



- hva er dette?

...dotorotdotooo..
hva er det elise gjoer med hodet mellom gjerdestolpene..
- har hun mistet kontaktlinsen sin?
- savner hun moren sin og nekter aa gaa lenger?
- skal hun kanskje plukke blomster til runar?
- eller er det rett og slett en ilegal opiumsaaker hun har faatt oeye paa?

svaret paa dette og mange andre spoersmaal i neste episode av "paa ekspedisjon til bortenfor huttiheita - ein biletereportasje i fleire deler"