Da var'n tilbake...
Kanskje på tide å runde av skildringen om reisen til landet bortenfor huttiheita nå som Mr Knuten er kommet tilbake fra ny tur og nye opplevelser sammen med Even, Kari, Birgit og Anette.
Mye er jo allerede fortalt om reisen bortenfor huttiheita så jeg tar kortversjonen av et par interessante observasjoner før vi slipper luang nam tha ekspedisjonen til:
- "ja selvfølgelig, vi skal holde oss unna kylling og fjærkre...." men dengang ei, i et land som laos kan man ikke unngå å snuble over de når man går ut døra
- det store sorte speilreflekskamerat var farlige greier for barna i landsbyen, men ikke farligere enn at de løp bak nærmeste skur eller stolpe fnisende og nyskjerrige for deretter og stimle seg rundt oss igjen
- alle stier leder til landsby, og man går ikke utenfor en sti, så veivalg var ganske enkelt det...
- å føle seg spesiell, det fikk vi oppleve til gangs... en skokk med barn og et greit antall voksne også var kontinuerlig rundt oss og fulgte i detalj med på alle våre bevegelser.
- mat.... det ble mye ris etterhvert, kjøttet var ferskt nok, vi hørte grisen skrike en halvtimestid før servering, men de bruker selvfølgelig ikke bare filetene her i landet så det vi fikk i bollen kunne lett sammenlignes med dødt kadaver, men man venner seg jo til det meste og næringrikt var det helt sikkert.
- å lære seg språket, eller hvertfall viktigste fraser og ord, det hjalp knut oss med, og det var bruksnyttig både titt og ofte, kop tchai, bo pen yang osv...
- buss = en liten skranglete lastebil
- eneste stedet vi møtte turisme var i luang prabang, her hadde de et stort og veldig fint marked for håndtverk, alt forgikk på bakken selvfølgelig
- den lille jenta er dattera til høvdingen, hun heter boa og landsbyen hennes besøkte vi litt sånn på sparket etter at motoren på elvebåten vår røyk... "you stay here, I come back tomorrow" var meldingen fra båtmannen da han slapp oss av langs elva
- beskrive folket: imøtekommende, enkle, ærbødige, oppriktige, ekte
En reise verdt å oppleve.
yosaielise
Mye er jo allerede fortalt om reisen bortenfor huttiheita så jeg tar kortversjonen av et par interessante observasjoner før vi slipper luang nam tha ekspedisjonen til:
- "ja selvfølgelig, vi skal holde oss unna kylling og fjærkre...." men dengang ei, i et land som laos kan man ikke unngå å snuble over de når man går ut døra
- det store sorte speilreflekskamerat var farlige greier for barna i landsbyen, men ikke farligere enn at de løp bak nærmeste skur eller stolpe fnisende og nyskjerrige for deretter og stimle seg rundt oss igjen
- alle stier leder til landsby, og man går ikke utenfor en sti, så veivalg var ganske enkelt det...
- å føle seg spesiell, det fikk vi oppleve til gangs... en skokk med barn og et greit antall voksne også var kontinuerlig rundt oss og fulgte i detalj med på alle våre bevegelser.
- mat.... det ble mye ris etterhvert, kjøttet var ferskt nok, vi hørte grisen skrike en halvtimestid før servering, men de bruker selvfølgelig ikke bare filetene her i landet så det vi fikk i bollen kunne lett sammenlignes med dødt kadaver, men man venner seg jo til det meste og næringrikt var det helt sikkert.
- å lære seg språket, eller hvertfall viktigste fraser og ord, det hjalp knut oss med, og det var bruksnyttig både titt og ofte, kop tchai, bo pen yang osv...
- buss = en liten skranglete lastebil
- eneste stedet vi møtte turisme var i luang prabang, her hadde de et stort og veldig fint marked for håndtverk, alt forgikk på bakken selvfølgelig
- den lille jenta er dattera til høvdingen, hun heter boa og landsbyen hennes besøkte vi litt sånn på sparket etter at motoren på elvebåten vår røyk... "you stay here, I come back tomorrow" var meldingen fra båtmannen da han slapp oss av langs elva
- beskrive folket: imøtekommende, enkle, ærbødige, oppriktige, ekte
En reise verdt å oppleve.
yosaielise
posted by elise at 14:48
<< Home