og så var det bryllup...

Henning, ja. Knakende kjekk kar, kortklipt, hyggelig ungdom fra tyskland. Idealist som gikk inn for integrering med iver og glød. Henning var allerede landsbyens nye don juan og jentene fikk pustebesvær når han gikk nedover gata med sandaler og høyvannsbukse. Fedrene på sin side så gjerne henning som svigersønn og derfor var hans sosiale liv svært aktivt. Så når en kollega av han skulle gifte seg var henning viktig å ha på festen, og siden vi da kjente'n så kunne vi også komme.
Bryllupet varer i tre dager (minst) og noen av hovedingrediensene er risbrennevin og karaoke. Jeg er ærlig talt ikke helt sikker på hvordan det hele er organisert, men på meg så virket det som at en hel region av landsbyen var satt av til bryllyp. Alle husene i området hadde en eller annen form for fest, og på en liten åpen plass var det dans og karaoke (vi kommer tilbake til det). Mat var tilgjengelig over alt, langbord (eller gulv) på ti meter, og selfølgelig risbrennevin. Maten er kansje verd en kommentar. Det er masse småretter, kylling, lam, storfe, ris, kokte grønnsaker, supper og sauser i skjønn forening. Og hvis man vil spise litt setter man seg bare ned, forsyner seg på en tallerken og spiser litt. Når man er ferdig er det bare å reise seg og gå, og da vil plassen og tallerken bli brukt av neste mann som setter seg. Veldig uhøytidelig og oppvaskbesparende.
Vi ble tidlig praiet av sjamanen som ville ha oss med på vip-bordet. Han var full som en alke og slet litt med alle andre språk enn sitt eget. Han falt imidlertid pladask for Elise og brukte hele kvelden på å lære seg navnet hennes. Men han fikk oss med opp i andre-etasjen på et hus, og der satt alle de mest prominente gjenstene, lederen for regionen, brudeparets foreldre, landsbyens eldste, lærere og expats. Det var faktisk veldig hyggelig å sitte der, det var litt fler som snakket engelsk og knut fikk en kjærkommen avlastning i oversettelsen sin. Det var veldig artig å kunne prate litt med folk litt utover priser på busbilletter og muligheter for overnatting. Han ene læreren fortalte om sin 16 timers mopedtur og klassen sin med 70 elever. Han kunne også bekrefte at vi var i hutiheita, han hadde aldri vært der før, og så heller ingen grunn til at noen skulle reise til Moang Mai.
Men innimellom bælmingen av risbrennevin (lao lao), er det dans.
Det er organisert på samme måte som en dans i klassefest på ungdomsskolen på sørlandet. damene sitter pent med bena samlet og henda i fanget og venter på å bli bydd opp på dans. Gutta byr opp til dans og så går man og vrikker seg forsiktig rundt med halvannen meters avstand uten å se på hverandre. Den lokale varianten er at det er en slags konferansier som ordner med rekkefølgen på hvem sin tur det er til å by opp. Så kan man sitte der da, og gulpe risvin og tenke på noe helt annet, da plutselig navnet ditt blir ropt opp over høyttaleren. Da er det forventet at du skal reise deg (gulvet er tomt) gå bort til ei jente og be henne opp. I mitt tilfelle sa hun selfølgelig nei, og da måtte jeg gå videre, den andre sa nei hun også, jeg var tydeligvis ingenting mot Henning. etter en seks-syv forsøk var det ei som nedlot seg til å danse med meg, og fikk vi lov til å stå og vrikke litt alene mens alle så på før gulvet fylte seg igjen. Det hele er på en måte litt mer nedtonet i forhold til hva man kan oppleve på smuget eller killyr. Bare drikkingen er som vanlig.
Vel vi falanger ruslet hjem tidlig like mange som da vi kom. Men morgenen etter kom vi over knut som spiste frokost med denne kvinnen