fra en turist...

Etter å ha jobba hardt for å i det hele tatt komme oss med flyet nordover til Luang Nam Tha, var Anette og jeg veldig veldig klar for tre flotte dager i den såkalte jungelen. Vi hadde fått med oss tre svært så hyggelige turkamerater, en god del sprekere enn oss riktignok, i tillegg til en belger og selvfølgelig våre to laotiske guider.
Vi skulle besøke to Akha-landsbyer. Det var en rute som var gått av mange turister før oss, men en måned tidligere hadde myndighetene flyttet den ene landsbyen ut av nasjonalparken og ned til veien hvor de kunne ha full kontroll over den. Dermed kom vi til en spøkelsesby av bambushus, det som var igjen av Ban Nammat. Vi gikk rundt i landsbyen, inn i husene, tilfredstilte vår nysgjerrighet og prøvde å forestille oss hvordan hverdagen hadde vært her bare noen uker tidligere. Landsbyfolket hadde tatt med seg alt som var av verdi. I et av husene hang det igjen et lite fotografi på veggen, men stort sett var der bare gamle treskåler, tomgods og stekepanner med hull i. Madrassene vi skulle sove på var også borte, så det ble en hard natt, bokstavelig talt. Middagen derimot var av beste sort. Vi ble nok en gang imponert over bambusens utallige bruksområder, i kveld som kokekar for risen. Med et bananblad inni ble et bambusrør fylt med vann og ris og plassert på bålet. Få minutter senere ble det servert sticky-rice av beste sort. Hva hadde vel livet vært uten bambusen!??!
Dag to møtte vi folk og ikke minst fe, griser og høns. I Ban Nammat Mai ble vi tatt imot av en skokk med unger og innkvartert i falanghytta. En smule slitne, varme og tørste gikk vi døsig omkring og tok til oss det vi klarte av inntrykk, samtidig som vi prøvde å fortelle barna at jo da, vi skulle kjøpe armbånd av dem, i morgen i morgen men ikke i dag. Etter middagen var det endelig tid for en etterlengtet akha-massasje. Femten små jenter invaderte hytta og kommanderte oss ned på madrassene. En opplevelse.
Man legger seg tidlig når man er på tur og alt er mørkt, men et lite sosialt lag må man ta seg tid til. Det var innflyttingsfest i landsbyen og vi var invitert. Høvdingen hadde drukket lenge og mye og hadde allerede lagt seg da vi kom, men nesthøvdingen og medisinmannen var på plass. Vi ble plassert sammen med de vise og de eldre, fikk hvert vårt glass med lao lao og en liten kjøttbit trykket inn i munnen. På noe som sikkert var på tradisjonelt vis, gikk en stakkars jentunge på kanskje ti år, rundt og skålte med alle gjestene. Man betalte noen penger for lykke i heimen og måtte tømme et lite glass med lao lao. Jenta måtte også drikke, men kom seg heldigvis unna med å nippe til glasset.

Etter at turen var ferdig løste gruppa seg opp i tre. Vi turistene dro litt lengere øst og sør, mens Knut fikk litt ferie fra oss ved å dra på jobbtur nordover et par dager. Vi holdt oss riktignok ikke borte fra verten vår så mange dagene. Etter å ha levd det glade backpacker-livet en langhelg i Luang Prabang og Vang Vieng dro Anette og jeg tilbake til Knut på mandagen. Den siste kvelden vår i Laos ble akkurat slik vi hadde håpet; rett på middag med Knut og kolleger. For selv om det er eksotisk å dra på tur til avsidesliggende landsbyer, er det på mange måter vel så spennende og lærerikt å være sammen med ?de vanlige? laoterne. Er veldig glad for at vi bestemte oss for å dra til Laos og utnytte Knut slik vi gjorde, man får så utrolig mye mer ut av et sted når man har kjentfolk der. Bryllup og tempelguiding og Knuts fantastiske språkferdigheter! Vi er over oss av begeistring! Knut har bevist at han tar imot med åpne armer, så utfordringen om en Laosferie går ut til dere alle.

Khop chai lai lai, Kanot!
Birgit