Her er en liten spesialgjestestjerneopptreden her på landstad.com. Vi har nemlig også vært i Laos. Etter utallige forsinkelser tør vi endelig å snakke ut om våre opplevelser.

Kanot likner ganske mye på Knut som dere kjenner ham. Han driver med kart, liker fest og selskapeligheter, men til forskjell fra Knut driver Kanot et femstjerners hotell og reisebyrå som tok oss under sine vinger. Tusen takk! Før ekspedisjonene startet fikk vi et intensivkurs i ?Laos?. Det inneholdt: å telle til fem og å si ?itj no problem? på lao, å danse den tradisjonelle
vifte-med-armene-bryllupsdansen, å kjenne igjen en
rismark når man ser den, og ikke minst å finne en tilfeldig fest der de feirer for eksempel kvinnedagen (7-9 mars, tre dager til ende). Det er alltid en fest i Laos. Burde vært preget inn på myntene hvis de hadde hatt mynter.


Livlig feiring av ?dagen før kvinnedagen?. Kanot er blid siden han just ble gifta bort.

Laotisk pengetransport på vei til hvelvet i nærmeste tempel

?Donated by the Canada?. Vakkert!

Som sagt: Vi fikk være med på et bryllup og skjønte at alle fester starter tidlig og slutter enda tidligere. Selv nachspielet sluttet klokka tolv da naboene klaget på høylytt allsang av den laotiske, vietnamesiske og norske nasjonalsangen. I grunnen virker det som Kanots eneste bekymring er å finne et bosted hvor han kan synge nasjonalsanger og evt. spille litt annen musikk også, selv om klokka er over tolv.

Etter dette grunnkurset var vi med på Laos for viderekomne i Luang Nam Tha sammen med Birgit, Anette og Kanot. Av guidene våre lærte vi at de aller fleste sykdommer kan kureres ved å tilsette 1 gram bark av et bestemt tre i 1 liter vann, koke det opp og drikke det. Forskjellig type bark til forskjellige sykdommer da sjø. Men vi turte ikke å spørre hvilket tre som kunne kurere Even, som ble litt klein da vi nærmet oss den forlatte landsbyen. Det var nemlig så mange onde ånder der at det bare var så vidt forsvarlig å stikke innom i det hele tatt. Og ganske riktig, like etter avreise dagen etter var alle friske og raske igjen.


Fra kartsalgskranken til NGD. Lave priser, hyggelig betjening!

... men kartene virker ikke alltid som de skal kanskje...

... og det kan være ganske farlig å være på feil sted. Men denne katten ville bare ha en dollar til no rått kjøtt. Så det fikk den jo.

Selv måtte vi nøye oss med ris kokt i bambus.

For å bli kjent med Laos må man ut på bygda, det er der de bor (80% i hvert fall). Nord-Laos er forbløffende multikulturelt, med kinesisk og vietnamesisk innflytelse i tillegg til en bråte stammer med hvert sitt språk, religion og klesdrakt. Det virket ikke som noe problem at folk i nabolandsbyer ikke nødvendigvis kunne snakke med hverandre, de hadde jo stort sett det de trengte i sin egen landsby. Så hvorfor gå på besøk... Men vi ville på besøk! Derfor tok vi farvel med Knuts trygge vinger og Birgit og Anettes hyggelige selskap og satte oss i en båt på vei nedover Nam Ou. I mange områder utgjør elva eneste infrastruktur, så her skjer det saker og ting. Båter går opp og ned med griser og Beer-Lao, broderte skjerf og vietnamesiske kjøpmenn. I elva vaskes klær, folk og fe, man har sitt lille kraftverk i strømmen, og dyrker salat på elvebredden. Overalt passerte vi båter og landsbyer der de små drev med barne-folkesporten som er å vinke frenetisk til alle hvitinger og rope sabaidi, sabaidi (=hei hei)! Det gjelder å følge nøye med så ingen småtass blir oversett og skuffet. Du og du så gøyale de var!





Nam Ou heter elva under.

Rocken står relativt svakt i Nord-Laos, men det er da noen som gjør sitt.

Vi fikk en fin tur med diverse frivillige og ufrivillige stopp nedover elva. Elvebåtene er notorisk upålitelige, men det er ikke så farlig, for vi har jo tid, og det blir alltid en årnings i Laos. Nedover elva ble det vanskeligere og vanskeligere å puste helt til vi kom til verdens mest luftforurensede sted, Luang Prabang. Da var til og med Kari overbevist om at svibruk er uøkologisk, usunt, uøkonomisk og ubehagelig. Etter at kampanjene mot opiumsdyrking begynte å få effekt, har svibruk tatt helt av. Det kan visstnok fungere fint så lenge befolkningstettheten ikke er for høy, men det tror vi den er i Luang Prabang. Uansett blir det ganske så røykfylt når skogene tennes på i slutten av tørketiden. (Hvilket var akkurat den tiden vi var der.) Så da ble det av og til litt vrient å se de flotte landskapene. ?Kan det der borte være den tolvhundre meter høye klippen som står på kartet mon tro?? ?Ikke lett å si du, den er jo sikkert mer enn tre kilometer unna...?.


I Gecko Bar ved jungelen ute til høyre ...

...serveres håndlaget Lao Lao. Tøffere og bedre enn heimert.

Spektakulær luftforurensing.

Luang Prabang er breddfull av munker. Og av turister som tar bilder av dem.

Landstads pensjonat tok oss inn for en siste natt, før vi tok den anbefalte reiseruta Vientiane-Angkor-Bangkok-Oslo. Tempelområdet Angkor i Kambodsja er av det mer spennende verden har å by på innen genren gamle steiner stablet oppå hverandre, og stort nok til en todagers sykkeltur.

Alt dette, og mye mer, eventuelt noe helt annet, kan dere oppleve ved å ta en tur til Mr. Kanot i Laos. Anbefales!


Og husk: Hjelm er for pyser! Neida.