det er jo noe med det, man maa innrette livet litt annerledes naar det er noen som venter paa deg der hjemme. jeg kan ikke bare tenke paa meg selv lenger, det er noen andre som er avhengig av meeg for aa faa mat og omsorg. jeg maa komme hjem til riktig tid, passe paa aa ha nok mat i huset, lukke og aapne doerer til riktig tid og stelle og gjoere rent.

alle disse tingene er et lite offer aa gjoere i forhold til det jeg faar igjen. aa bli rent ned av en gledesrpengt kropp i doera hver ettermiddag naar man kommer hjem. takknemlig blikk hver gang maten er servert. den lykkelige murringen naar den blir gnidd paa magen paa sofaen, bare det aa se entusiasmen i kroppen som tar fart og suser over stuegulvet. eler naar den viser meg firfislene den har fanget med stolt blikk, fint tullet inn i buksa mi som jeg hadde lagt fra meg paa gulvet.

jo det er goey. det er artig aa kunne vaere der for noen. men hun (eller han?) er utrolig kresen i matveien. det eneste som aksepteres er fisk - grilla smaafisk.
melk, ris, tomater, speilegg, broedskiv med ost blir staaende uroert. ikke engang kaffe likern. rottene har foreloebig soekt tilflukt i takrennene. holder seg unna, mens hundene til nabÌen derimot har begynt aa vise mer interesse.