Fra karrieremammaliv i Norge til backpacking i Laos
Kontrasten er stor... Nå er det allerede gått en uke siden jeg ruslet rundt i Vientiane og drakk sitron-juice fra en liten pose, langt unna snøen og kontor-livet i Stavanger. Og to uker er det siden Falang Travels kom til Luang Prabang, henrykte alle sammen (utenom Reto?) fordi vi endelig skulle få spise pizza, drikke capuccino og dusje igjen. Her er min versjon av reiseskildringen:
Vårt første møte med Laos: Falang Travels lærer å drikke øl med isbiter. Vi får også med oss at man skal alltid sjenke mer øl i glassene til de andre før det blir tomt, gjerne mellom hver slurk de tar, dette er hovedsaklig jentene sin oppgave passe på og vi falang-jentene prøvde så godt vi kunne å opprettholde denne tradisjonen under resten av turen. Reto lærte også man ikke skal stå ute på gaten etter midnatt, da er sjansen stor for at man blir omringet av landsbyhøvdingen og hans menn og må svare på nærgående spørsmål.
Vi reiste til Xam Neua med et bittelite fly. På kvelden ble vi guidet til den lokale nattklubben. Den viste seg å være stengt, men når 8 nordmenn/sveitsere kommer på besøk åpner de selvfølgelig med en gang og henter en DJ som kan spille skandinavisk musikk (Aqua).
Neste stopp var den første ordentlige landsbyen vi bodde i. Noen av falangene tok en joggetur og ble fraløpt av et par laotiske småunger. Etter middag ble vi oppfordret til å prøve det lokale ris-brennevinet som visstnok skulle ha en veldig god preventiv effekt mot malaria. Alle (utenom Reto?) ble gode og fulle for tilsammen ca. 9 kr. Neste dag tilbød vi en mann med lastebil et par-tre laotiske månedslønner for å kjøre oss til neste by. Men han var ikke så interessert, han skulle jo egentlig motsatt vei og ville heller hjem til familien sin enn kaste bort en hel dag på oss, det hjalp ikke å blafre med dollarene.
Vi besøkte en liten by langs elven hvor de ikke hadde sett falanger på over et år. Jeg følte meg litt som en popstjerne. Til tross for den enorme forskjellen i levestandard, man finner ut at man har felles interesser likevel. Laotiske mødre liker å snakke om og vise fram barna sine akkurat som norske, så vi kommuniserte på et vis og jeg fikk låne en liten gutt å klemme på mens mammaen hans så på bilder av min lille gutt.
Ban Pak Xeng: Vi ruslet gjennom landsbyen og ble med den største selvfølge invitert inn på middag hos noen som likevel hadde andre gjester på besøk og derfor hadde laget mat til mange. Spiste en hel tørket chili og skylte vekk svien på tunga med litt andeblod og lao lao. I følge vår mann i Laos er det et tegn på at man er godt likt hvis man får mye risbrennevin i glasset sitt, så jeg tror de likte oss ganske godt.
Luang Prabang: Turen til LP gikk med rutebuss, en opplevelse i seg selv. Falanger, munker, høner, hundehvalper, unger og vanlige folk ble stablet sammen i en åpen buss, noen måtte sitte på taket, noen henge bak på bussen, mens damer med høyhælte sko og lebestift fikk sitte foran med sjåføren. Alle delte nisten sin med alle, også en interessant opplevelse for oss som kommer fra et land hvor folk tror du er gal om du snakker til ukjente mennesker på bussen.
Til å begynne med var vi i ekstase over å kunne gå på kafe og spise vestlig mat. Etterhvert begynte jeg å skjønne hvordan en avdanket reality-kjendis har det. Plutselig var det ingen som la merke til oss lenger, jeg var en hvilken som helst turist blant mange. Vi besøkte et tempel og møtte en ung munk som fortalte oss om seg selv. Han kom fra en liten landsby, foreldrene var fattige, men ville at han skulle få gå på skole og studere. Hvis han ble munk kunne han få til dette uten at foreldrene trengte å betale for det. Til og begynne med hadde han grått og nektet, men måtte til slutt gi seg for foreldrenes vilje. Nå virket det som han syntes det var greit, og han trengte ikke være munk hele livet hvis han ikke ville.
Vang Vieng: Vi klatret, møtte en backpacker fra Stjørdal som drakk opp lao lao'en vår og raftet gjennom en krigssone.
Tilbake i Vientiane: Lærte meg å ta tuk tuk på egen hånd, prutet på prisene på morning market, drakk øl på kontoret med Knut sine kolleger, satt på mopeden med en jente som var halvparten så stor som meg (og lærte meg å sitte på ekte laotisk jentemåte med begge beina på samme side), var i laotisk bursdag hvor tradisjonen ikke bare er at man spiser kake, man smører kake-kremen i ansiktet på hverandre, og fikk oppleve ekte laotisk kjønnsrollemønster når man invitere folk på besøk, mennene slår seg ned i stua og begynner spise, mens damene går rett på kjøkkenet og begynner ordne det som skal ordnes der. En av de begynte til og med å vaske klærne til Knut. De må jo ha syntes at jeg var helt udugelig, evt. de trodde at jeg var en mann.
Det generelle inntrykket er at folk flest er utrolig imøtekommende, høflige (men direkte), gavmilde og blide. Jeg tenkte mange ganger på min egen bestemor, hun er en av få personer jeg kjenner som kunne sammenlignes med laotiske folk i væremåte. Det er ganske spesielt når en person insisterer på å kjøpe mat til meg, og jeg vet at jeg sikkert tjener mer enn 100 ganger mer enn henne. Tviler på at man kunne opplevd noe sånt her hjemme.
En annen ting som fasinerte meg var måten man behandler barn. Barna er naturlig tilstede overalt. og utrolig sjelden hører man unger som gråter eller blir kjeftet på. Små barn blir alltid båret på kroppen, enten av mor, bestemor, far, søsken eller andre. Storebror på 5 år spiller fotball med kompisene med lillebror hengende bak på ryggen var et ganske vanlig syn. Og de er mindre oppmerksomhets-krevende enn de fleste norske barn, noe å tenke på når vi får høre at vi ikke skal bære så mye på babyene våre eller ta de opp med en gang de gråter, for da kan de jo bli bortskjemte. Den to-tre gangene jeg hørte en laotisk baby gråte var det noen som reagerte med en gang, og sørget for at ungen fikk det den trengte av mat eller oppmerksomhet eller hva det nå var. Og mindre bortskjemte unger finner man nok ikke på denne siden av verden.
Alt i alt, en opplevesesrik, lærerik og spennende reise, masse hilsener til tur-kameratene mine, og Knut, du må sende hilsener videre til våre nye venner i Vientiane, Solinxai, Daewon, Pek, Kong, Son, vietnameserne og alle de andre fine folkene jeg møtte. Kop chai lai lai !!!!!
Vårt første møte med Laos: Falang Travels lærer å drikke øl med isbiter. Vi får også med oss at man skal alltid sjenke mer øl i glassene til de andre før det blir tomt, gjerne mellom hver slurk de tar, dette er hovedsaklig jentene sin oppgave passe på og vi falang-jentene prøvde så godt vi kunne å opprettholde denne tradisjonen under resten av turen. Reto lærte også man ikke skal stå ute på gaten etter midnatt, da er sjansen stor for at man blir omringet av landsbyhøvdingen og hans menn og må svare på nærgående spørsmål.
Vi reiste til Xam Neua med et bittelite fly. På kvelden ble vi guidet til den lokale nattklubben. Den viste seg å være stengt, men når 8 nordmenn/sveitsere kommer på besøk åpner de selvfølgelig med en gang og henter en DJ som kan spille skandinavisk musikk (Aqua).
Neste stopp var den første ordentlige landsbyen vi bodde i. Noen av falangene tok en joggetur og ble fraløpt av et par laotiske småunger. Etter middag ble vi oppfordret til å prøve det lokale ris-brennevinet som visstnok skulle ha en veldig god preventiv effekt mot malaria. Alle (utenom Reto?) ble gode og fulle for tilsammen ca. 9 kr. Neste dag tilbød vi en mann med lastebil et par-tre laotiske månedslønner for å kjøre oss til neste by. Men han var ikke så interessert, han skulle jo egentlig motsatt vei og ville heller hjem til familien sin enn kaste bort en hel dag på oss, det hjalp ikke å blafre med dollarene.
Vi besøkte en liten by langs elven hvor de ikke hadde sett falanger på over et år. Jeg følte meg litt som en popstjerne. Til tross for den enorme forskjellen i levestandard, man finner ut at man har felles interesser likevel. Laotiske mødre liker å snakke om og vise fram barna sine akkurat som norske, så vi kommuniserte på et vis og jeg fikk låne en liten gutt å klemme på mens mammaen hans så på bilder av min lille gutt.
Ban Pak Xeng: Vi ruslet gjennom landsbyen og ble med den største selvfølge invitert inn på middag hos noen som likevel hadde andre gjester på besøk og derfor hadde laget mat til mange. Spiste en hel tørket chili og skylte vekk svien på tunga med litt andeblod og lao lao. I følge vår mann i Laos er det et tegn på at man er godt likt hvis man får mye risbrennevin i glasset sitt, så jeg tror de likte oss ganske godt.
Luang Prabang: Turen til LP gikk med rutebuss, en opplevelse i seg selv. Falanger, munker, høner, hundehvalper, unger og vanlige folk ble stablet sammen i en åpen buss, noen måtte sitte på taket, noen henge bak på bussen, mens damer med høyhælte sko og lebestift fikk sitte foran med sjåføren. Alle delte nisten sin med alle, også en interessant opplevelse for oss som kommer fra et land hvor folk tror du er gal om du snakker til ukjente mennesker på bussen.
Til å begynne med var vi i ekstase over å kunne gå på kafe og spise vestlig mat. Etterhvert begynte jeg å skjønne hvordan en avdanket reality-kjendis har det. Plutselig var det ingen som la merke til oss lenger, jeg var en hvilken som helst turist blant mange. Vi besøkte et tempel og møtte en ung munk som fortalte oss om seg selv. Han kom fra en liten landsby, foreldrene var fattige, men ville at han skulle få gå på skole og studere. Hvis han ble munk kunne han få til dette uten at foreldrene trengte å betale for det. Til og begynne med hadde han grått og nektet, men måtte til slutt gi seg for foreldrenes vilje. Nå virket det som han syntes det var greit, og han trengte ikke være munk hele livet hvis han ikke ville.
Vang Vieng: Vi klatret, møtte en backpacker fra Stjørdal som drakk opp lao lao'en vår og raftet gjennom en krigssone.
Tilbake i Vientiane: Lærte meg å ta tuk tuk på egen hånd, prutet på prisene på morning market, drakk øl på kontoret med Knut sine kolleger, satt på mopeden med en jente som var halvparten så stor som meg (og lærte meg å sitte på ekte laotisk jentemåte med begge beina på samme side), var i laotisk bursdag hvor tradisjonen ikke bare er at man spiser kake, man smører kake-kremen i ansiktet på hverandre, og fikk oppleve ekte laotisk kjønnsrollemønster når man invitere folk på besøk, mennene slår seg ned i stua og begynner spise, mens damene går rett på kjøkkenet og begynner ordne det som skal ordnes der. En av de begynte til og med å vaske klærne til Knut. De må jo ha syntes at jeg var helt udugelig, evt. de trodde at jeg var en mann.
Det generelle inntrykket er at folk flest er utrolig imøtekommende, høflige (men direkte), gavmilde og blide. Jeg tenkte mange ganger på min egen bestemor, hun er en av få personer jeg kjenner som kunne sammenlignes med laotiske folk i væremåte. Det er ganske spesielt når en person insisterer på å kjøpe mat til meg, og jeg vet at jeg sikkert tjener mer enn 100 ganger mer enn henne. Tviler på at man kunne opplevd noe sånt her hjemme.
En annen ting som fasinerte meg var måten man behandler barn. Barna er naturlig tilstede overalt. og utrolig sjelden hører man unger som gråter eller blir kjeftet på. Små barn blir alltid båret på kroppen, enten av mor, bestemor, far, søsken eller andre. Storebror på 5 år spiller fotball med kompisene med lillebror hengende bak på ryggen var et ganske vanlig syn. Og de er mindre oppmerksomhets-krevende enn de fleste norske barn, noe å tenke på når vi får høre at vi ikke skal bære så mye på babyene våre eller ta de opp med en gang de gråter, for da kan de jo bli bortskjemte. Den to-tre gangene jeg hørte en laotisk baby gråte var det noen som reagerte med en gang, og sørget for at ungen fikk det den trengte av mat eller oppmerksomhet eller hva det nå var. Og mindre bortskjemte unger finner man nok ikke på denne siden av verden.
Alt i alt, en opplevesesrik, lærerik og spennende reise, masse hilsener til tur-kameratene mine, og Knut, du må sende hilsener videre til våre nye venner i Vientiane, Solinxai, Daewon, Pek, Kong, Son, vietnameserne og alle de andre fine folkene jeg møtte. Kop chai lai lai !!!!!
posted by Katrine at 10:49
<< Home