klondyke i soeppelhaugen min

jeg driver og rydder huset mitt for tiden, skal jo dra hjem snart. det har jo samlet seg opp endel ting som jeg ikke har tenkt aa ta med meg hjem.

det er det endel av mine gode venner som ogsaa harfaatt med seg. uten at jeg har merket noe saerlig til det foregaar det samtaler i kulissene der det diskuteres og krangles om hvordan ulike gjenstander skal fordeles. kasettspilleren, kjoekkentallerkene, sengetoeyet, strykejernet, spriten og jobbskjortene. jeg skjoenner jo at noen av disse tingene vil faa ben aa gaa paa.

men naar jeg rydder har jeg ogsaa ansett endel ting som rusk og rask uten verdi. der tok jeg feil. soeppelposene mine er blitt plyndret. med vantro ser jeg kollegene mine fra jobben kaste seg over utskrevete skriveboeker, utslitte sandaler, defekte cd-plater og vaskefiller som om det var juveler.

etter aa ha vaert her mer enn ett aar kan jeg fortsatt forbloeffes over slike daglige opplevelser som viser hvor stor foskjellen egentlig er. det er helt raatt og jeg foeler meg litt saann passe dum og naiv over at jeg allerede bare saann tilfeldigvis har gitt bort en kassettspiller til en passe naer venn som tilfeldigvis var innom naar jeg ryddet. det er en utfordring aa fordele verdiene rettferdig uten at det skaper braak paa bakrommet.

jeg ble ogsaa ovverasket over at ingen av mine venner kunne operere en stoevsuger (til gjengeld er selv smaaungene resere paa aa vaske for haand og flaa hoener). norske selvfoelgeligheter som komfyr, varmtvann, vaskemaskin og stoevsuger er det nesten ingen vanlige folk som har, selv i vientiane. det er et faktum at mer enn 80% av laos befolkning koker middagen sin hver dag over aapen ild. tenk paa det du.