Bistand?

Bistand, u-hjelp, nødhjelp er blitt big business. I en tid med stadig flere og værre katastrofer kjemper organisasjonene en hard kamp om medieoppmerksomhet. Hjelp oss å hjelpe sier de. Men hvem er det egentlig man hjelper?

Bistandsaktuelt presenterer en konsulentrapport der en norsk bistandsorganisasjon er gransket. "Norges Vel" - et treffende navn viser det seg for organisasjonens arbeid har ikke tjent så mange andre enn deres egne konsulenter.

"..prosjekter ble startet mer ut fra Norges Vels behov for inntekter enn ut fra behov hos målgruppen i utviklingslandene"..
"..administrasjonskostnadene, lokale organisasjoner inkludert, beregnes til å ligge på minst 25-30 prosent av de totale kostnadene ved prosjektene."
"..Evalueringsteamet frykter at de fattige bøndene man prøver å hjelpe faktisk kan ende opp med å få det verre enn de hadde det tidligere."

I dag melder dagbla at amerikanske frikirke organisasjoner på Sri Lanka gir kun nødhjelp til de som lar seg kristne. Hva er egentlig motivet med de driver på med?

Guri Wiggen tar tak i problematikken i sin bok «Fra almisser til verdighet?».

Boka viser at mange år med u-hjelp har ført til at de fattige i tillegg til å være fattigere nå har blitt avhengig av hjelp utenifra. Norges Vel er dessverre ikke unntaket i Norsk bistandshistorie. Våre skattepenger har først og fremst vært lukrativ butikk for bistandsorganisasjonene og fetet opp noen lokale myndighetspersoner.

Etter tsunamien var hjelpeorganisasjonene imponerende flinke til å utnytte situasjonen og klarte å samle inn masser av penger. Men de var ikke like dyktige på det praktiske arbeidet på bakken. Bare fra Norge var det 10-20 ulike organisasjoner på plass i Sør-Øst Asia. Hva skjer når hundrevis av organisasjoner med hver sine team og sitt utstyr kommer samtidig til et katastrofeområde?

Evaluerings rapporten fra røde kors forteller om rivaliserende hjelpeorganisasjoner som konkurrerte om å bruke sine rekordstore budsjetter, istedefor å samarbeide å utveksle informasjon. 22 kirurger ble sett kjempende om en pasient. De klumpet seg på de mest tilgjengelige stedene mens avisdesliggense steder ble glemt. De valge kjappe, men synlige løsninger. Bygde hus som ingen kunne bo i og kjøpte fiskebåter som lakk.

Så hva skal man gjøre da? Skal man sette seg ned? Skal vi slutte å gi u-hjelp?
Nei, nei, nei.
Men på det personlige plan går det an å være litt bevisst hvilke organisasjoner man gir til. På det overordnete plan håper jeg det vi begynner å tenke litt større. Noen må organisere kaoset.

Ved en katastrofe som tsunamien må det finnes en eksisterendee beredskapsmyndighet med et definert ansvar for et bestemt område eller sektor. Dette kan være landets egne myndighet, FN, utvalgte erfarne organisasjoner som Røde Kors, eller et annet land. Denne øverste katastrofe myndighet må ha oversikt over hjelpebehov og kan fordele arbeidsoppgaver videre til andre organisasjoner. Det skal ikke kunne gå an å gå inn å bygge hus på egen hånd uten at dette er godkjent av denne myndigheten.

Tilsvarende gjelder ikke bare ved plutselige katastrofer som tsunami eller jordskjelv men også den langsiktige kroniske u-hjelpen må samordnes innenfor et land og sektor. For å beholde det store engasjementet er det viktig å beholde alle de små organisasjonene, men de må styres og få godkjenning for det de driver med. Kanskje vi kunne hatt en fadderordning sånn at Norge fikk hele hovedansvaret for et u-land, Laos for å ta et eksempel. Norge ville være ansvarlig for all u-hjelp til dette landet. Andre kan bidra men det må styres gjennom dette landet. En morsom tanke. Også må vi slutte å bygge rosa elefanter, men gi mennesker mulighet til å hjelpe seg selv. Sats på mikrokreditt, utdannelse og utveksling. Lag internasjonal handelsregler som gjør handel mulig. Det var alt for idag.