Fra Singapore til Laos
formaalet med turen, hensikten selve misjonen var aa finne svaret paa gaaten hvorfor noen land blir mer utviklet enn andre. singapore og malaysia i den ene enden, laos og kambodsja i den andre enden. folkene ser omtrent likedan ut, de bor paa omtrent samme stedi verden, de har mer eller mindre samme religion, de ble alle kolonialisert paa ca samme tid, vaeret og klimaet er ikke saerlig forskjellig....men likevel saa ender de opp saa utrolig ulikt utviklet. i singapor kan du kjoere t-bane doer til doer, du ser ikke en plastikkpose soeppel. det er skyskrapere saa langt oeye rekker, kjoepesenter, pizzaslie, expresso, hi fi, wi-fi, minibanker, 5 felts motorveier i 3 etasjer og porselensdasser med dasspapir.
i laos bor det folk i trehytter som dyrker groennsaker og har hoener midt i sentrum av hovedstaden. du kan ikke finne et eneste hotell der du ikke vil bli vekket av hanen som galer. kun hovedveiene er asfaltert. det er fortsatt kun et titalls lyskryss og kartverket har fortsatt ikke en ordentlig internettlinje utav huset.
hvorfor denne forskjellen?
da jeg kom hit for et par dager siden var merkelig aa se hvor lite som hadde skjedd her i laos siden sist jeg bodde her (3 aar sida). synes nesten det er blitt faerre restauranter og hoteller i sentrum enn det det var sist. men det er kommet noen nye fine bygninger, noen ekstra lyskryss, littegrann mer trafikk, noe mer hjelmbruk, men det er gaar sannelig sakte. de paastaar at veksten er paa 7.5 prosent i aaret, men det er ikke noe som preger bybildet. jeg ble nesten skuffet og irritert over hvor lite som hadde skjedd, over planer som fantes da fortsatt ikke er realisert.
jeg blir nesten trist fordi det virker som om tida staar stille. jeg synes jeg har gjort saa mye paa de tre aara jeg har vaert borte, og saa er det som om ingenting har skjedd her. man kan jo ikke oppleve noe dersom man ikke beveger seg litt og ikke benytter enhver anledning til og ikke jobbe. golden rule nunber one of Lao gjelder mer enn noensinne: theres always a party.
nyttaarsaften feires tre ganger i aaret (etter den internasjonale kalenderen, den vietnamesiske/kinesiske og den buddhistiske). denne vi er midt oppe i naa, som er den minst tradisjonsrike feires i tre dager. det er fest paa hvert gatehjoerne. de elsker aa hygge seg i lag og ingen anledning er for liten. det er helt umulig aa vaere stresset her. det nytter ikke. det funker rett og slett ikke. tempoet tvinges ned av omgivelsene. man kan ikke bli annet enn glad av saannt.
selv om det er mange og kompliserte aarsaksforhold som styrer utvikling som stabilt styresett, naturressurser, kriger saa er det iheller ikke til aa komme utenom at folk er forskjellig. disse menneskene her i laos de vil ikke utvikle seg dersom de ikke maa. entreprenoeraanden er ikke tilstede blant folk flest. men atmosfaeren er fantastisk. det aa kunne komme hit aa oppleve dette foeles som en gave..
trusselen er at naturressursene blir plyndret av nabolandene og verdiene suges ut av landet.
men det er ikke noe maal i seg selv aa faa skyskrapere og stress. haaper inderlig de lykkes med aa klare aa utvikle levevilkaarene for folk flest sakte men sikkert samtidig som de holder paa atmosfaeren. for det er kanskje den mest unike og mest verdifulle ressursen dette landet har.
stemningsbilda fra lao pdr (please dont rush):
i laos bor det folk i trehytter som dyrker groennsaker og har hoener midt i sentrum av hovedstaden. du kan ikke finne et eneste hotell der du ikke vil bli vekket av hanen som galer. kun hovedveiene er asfaltert. det er fortsatt kun et titalls lyskryss og kartverket har fortsatt ikke en ordentlig internettlinje utav huset.
hvorfor denne forskjellen?
da jeg kom hit for et par dager siden var merkelig aa se hvor lite som hadde skjedd her i laos siden sist jeg bodde her (3 aar sida). synes nesten det er blitt faerre restauranter og hoteller i sentrum enn det det var sist. men det er kommet noen nye fine bygninger, noen ekstra lyskryss, littegrann mer trafikk, noe mer hjelmbruk, men det er gaar sannelig sakte. de paastaar at veksten er paa 7.5 prosent i aaret, men det er ikke noe som preger bybildet. jeg ble nesten skuffet og irritert over hvor lite som hadde skjedd, over planer som fantes da fortsatt ikke er realisert.
jeg blir nesten trist fordi det virker som om tida staar stille. jeg synes jeg har gjort saa mye paa de tre aara jeg har vaert borte, og saa er det som om ingenting har skjedd her. man kan jo ikke oppleve noe dersom man ikke beveger seg litt og ikke benytter enhver anledning til og ikke jobbe. golden rule nunber one of Lao gjelder mer enn noensinne: theres always a party.
nyttaarsaften feires tre ganger i aaret (etter den internasjonale kalenderen, den vietnamesiske/kinesiske og den buddhistiske). denne vi er midt oppe i naa, som er den minst tradisjonsrike feires i tre dager. det er fest paa hvert gatehjoerne. de elsker aa hygge seg i lag og ingen anledning er for liten. det er helt umulig aa vaere stresset her. det nytter ikke. det funker rett og slett ikke. tempoet tvinges ned av omgivelsene. man kan ikke bli annet enn glad av saannt.
selv om det er mange og kompliserte aarsaksforhold som styrer utvikling som stabilt styresett, naturressurser, kriger saa er det iheller ikke til aa komme utenom at folk er forskjellig. disse menneskene her i laos de vil ikke utvikle seg dersom de ikke maa. entreprenoeraanden er ikke tilstede blant folk flest. men atmosfaeren er fantastisk. det aa kunne komme hit aa oppleve dette foeles som en gave..
trusselen er at naturressursene blir plyndret av nabolandene og verdiene suges ut av landet.
men det er ikke noe maal i seg selv aa faa skyskrapere og stress. haaper inderlig de lykkes med aa klare aa utvikle levevilkaarene for folk flest sakte men sikkert samtidig som de holder paa atmosfaeren. for det er kanskje den mest unike og mest verdifulle ressursen dette landet har.
stemningsbilda fra lao pdr (please dont rush):
posted by lanzetudor at 07:39
<< Home