Saann gaar no dagan - del II

saa denne seremonien viste seg aa vaere for aa samle mine ben og armers aander foer jeg skal reise hjem. min irske venn var midt i en intens samtale med noen svaere neo-nazier som hadde roemt fra hjemlandet "rhodesia". tydeligvis i god gang med en ny "session". det var derfor ikke saerlig aktuelt aa ta med han til den koselige laotiske familien. istedet ringte de to tyskerne som jeg moette i vietnam og fortalte de hadde ankommet byen. vi sendte avgaarde to motorsykler til aa hente dem og bragte dem i hus. dette ble min gave tilbake til familien paa en maate. de synes det er stas aa faa besoek av fremmede. seremonien i seg selv bestaar i aa sitte rundt en liten blomsterdekorert stupa og knyte lykkebaand rundt haandleddene og oenske hverandre happiness, mye penger og mange barn. saa sitter man paa gulvet og spiser lao food og drikker lao beer til solen gaar ned. i tillegg fikk jeg en times fantastisk massasje fordi soune, som ogsaa er en eks kollega, har laos beste hender. skal du ha en massasje maa du ikke se etter smaa soete piker, nei det skal vaere voksne damer med erfaring.

idag er det bryllupp igjen, friend of a friend. da blir det nok en sjanse til aa faa spist og drukket litt, men siden jeg skal laere dhamma i morgen blir det mest pepsi for min del. selv om det er lettere sagt enn gjort. laoterne er glad i drikke oel, men det er svaert sjelden de blir mer enn passe fulle. uansett kommer man ikke til tempelet med bakrus. i templet skal jeg leve som en munk en ukes tid. jeg er aapen for aa laere om buddhistisk meditasjon og det skal bli interessant aa se hva jeg faar ut av det. og ikke minst om jeg takler munkelivet. staa opp klokka 4 for aa be, rusle rundt i nabolaget og samle mat fra de lokale beboerne. frokost foer det det er meditasjon og leksjoner fram til lunsj. ikke lov aa spise etter 12 paa dagen. dhamma laereren er en munk som har studert 4 aar i burma. om dette emnet sa at det var opptil hver enkelt om de oensket aa dra dit eller ikke. for aa kunne vite noe om et sted maa man ha og opplevd det selv.