Dagens turtips - vei-orientering på Balkan
Kart
Fortellingen handler om at orientering kan være en nyttig ting å kunne også når man er på biltur på Balkan. Arbeidsoppgavene er de mange av de samme skal det vise seg.
Vi starter historien i Dubrovnik, Kroatia. Fra turistidyll i den hvite steinbyen ved det knallblå Adriaterhavet skal vi kjøre bil inni Europas mørke bakgård, Albania. Det vi har hørt om Albanere er at de er uærlige, upene, og uflidde. Det USA UD's travel advice kan fortelle oss om Albania er følgende:
- Driving in Albania is hazardous due to atrocious road conditions and the inexperience of local drivers. Any nocturnal travel should be avoided. Visitors hoping to travel by road outside Tirana should use the services of a local driver/interpreter, but in general it's inadvisable to travel outside the main cities.
Armed crime is common in Shkoder with instances of armed robberies, assaults, and bombings. Carjackings are a matter of considerable concern, anyone who is carjacked should surrender the vehicle without resistance. The U.S. Government maintains security procedures regarding the travel north and east of Shkoder, with such travel restricted to secure vehicles with escort.
Avtanden er ca 30 mil, 2 grenseoverganer og veistandarden er ukjent. På grunn av at det er litt jalla i Nord-Albania har vi bestemt at vi må komme fram innen mørket faller på klokka 20. Vi har derfor allerede dårlig tid da vi kommer oss avgårde fra Dubrovnik kl 13. (Men Tom fikk hvertfall dokumentert samtlige steinvegger fra samtlige mulige vinkler).
Vi skal likevel rekke fram innen mørket setter inn, såfremt vi ikke kjører feil..
Grenseovergangen til Montenegro går smertefritt ? hurray! Men det er nå orienteringsutfordringene begynner. På kartet finner vi kjapt det raskeste alternativet, vi skal følge Dalmatiner kysten videre sørover helt fram til vi krysser jernbanen. Her tar vi skarpt østover i tunnell gjennom fjellet mot Podgorica (tidligere kalt Titograd). Vi vet vi ikke kan stole på skiltingen i disse landene, vi lar oss derfor ikke vippe av pinnen da vi passerer skilt til Podgorica. Hehe, dette er gamle veien sier vi og humrer over den tyske bobilen foran oss som ikke kan lese kart og velger dette veivalget.
Vi finner raskt en tog tunnell, det stemmer med kartet. Vi fortsetter litt til. Da skal det ta en en motorvei tunnell inn i fjellet også her snart. Men det gjør det ikke. Vi må spørre om hjelp, et lite nederlag, men vi har dårlig tid og finner noe som ser ut som et sivilisert hotell, trekker med oss kartet og bretter det ut på resepsjonsdesken.
- War ist das tunnell?
- Nicht tunnell, tunnell ist nicht ferdich.
De overskred vel budsjettet. Sånnt kan man ikke gjøre så mye med, annet enn å snu og følge samme veien tilbake. 1 time tidstap som vi ikke har tid til. Nå må vi øke masjfarten for å ta inn tid på stipulert.
Over fjellet er det svingete, smalt og mye trafikk. Køa går veldig sakte og det er vanskelig å avansere. Istedet taper vi mer tid. Vi innser at vi må justere målet vårt. Det er det første stykket gjennom Nord-Albania som er kritisk. Men dersom vi ikke er gjennom grensa mens det ennå er godt og lyst bør vi snu å overnatte i Montenegro bestemmer vi oss for.
Inn mot Podgorica forandrer terrenget seg, det er flatt og rette veier som gjør at farten blir høyere. Vi ser etter skilting mot Albania, mend et finnes ikke - ingen som kjører den veien. Altså må vi stole på kartlesinga. Vi prøver å være lure igjen og tar en shortcut, men denne veien stopper brått i et sperret miltærområde. Vi er nødt til å snu igjen og taper nye 20 minutter. Best å følge hovedveiene ja.
Fra Podgorica er det omtrent ikke biler på veien. Ingen skilting mot grensa, men småstedene langs veien stemmer med kartet. Men så brer usikkerheten seg igjen i bilen. Veien blir mindre og mindre og dårligere og dårligere. I følge kartet skal vi nå passere langs en innsjø, men vår vei går mye lenger inn i landet. Vi sjekker kompasskursen og konstaterer at vi kjører i riktig retning. Men veien er nå så dårlig at sjåføren nekter for at dette kan være hovedveien mot Albania. Vi dobbeltsjekker mot et annet og eldre kart. På dette kartet er veien tegnet helt annerledes, men det stemmer fortsatt ikke med virkeligheten. Dette gir oss en aning om at området kan være dårlig synfart og veiene tegnet inn på synsing. Så lenge vi er på riktig kurs føler vi oss trygge. Det kan ikke være så mange veier i dette området.
Så plutselig fra intet dukker den opp bak en sving, grensestasjonen. Ohyeah! Og det beste er at det ikke er noe kø. Gutta på den Montenegreske siden studerer bilpapirene nøye. Det er vel ikke ofte norskregistrerte biler passerer med nordmenn bak rettet.
På den albanske siden er det alt mer laidback. Gutta er godt humør og da de får Bohus kulepenner er alt fryd og gammen. De gir oss noen veivalgstips på italiensk som vi forsøker å tolke. Klokka er straks halv åtte og vi er nå nesten 2 timer bak stipulert. Vi må nå ta en vurdering om skal snu eller ikke. Men vi har nå flyt i oienteringa og bra kartkontakt - vi føler oss sikre på oss selv. Vi har lært oss at kartet må tas med mengder salt og at man heller må følge de veiene som går riktig himmelretning og bruke terrenget til å orientere etter.
Avgjørelsen er derfor å fortsette. Vi kan klare å komme oss gjennom Shköder før det blir altfor mørkt tror vi.
Vi vinker adjø til våre albanske vaktvenner og ruller inni solnedgangen, mot det ville vesten. Her herjer anarki og støgge albanere. Vi vet at det vi gjør er stikk i strid med alle anbefalinger. Ikke kjør egen bil i Albania, hvertfall ikke i de lovløse grenseområdene i nord ? og for all del ikke i mørket. Alle vet vi dette, men det er ikke mye prating nå. Stemningen er spent - sjåføren står med enn han sitter, og to kartlesere stirrer intenst på hvert sitt kart. Musikken er slått av og dørene er låste. All fokus er på kartlesing og på veien. Vi kan ikke bomme, vi ønsker ikke å kjøre oss bort i dette området der væpnede gjenger regjerer.
Som vi nærmer oss bebyggelse oppdager vi at vi er kommet enda et hakk lenger ned på sivilasjonsstigen. I Montenegro var det shabby og dårlig standard. Men her er det som en tidsreise 100 år tilbake i tid. Vi suser forbi et gammelt vrak uten lys, og skimter to svake lys på vei mot oss, Oh shit det er en hest!! Kaster oss inn i høyrefil igjen. Hest og vogn, kyr, sauer og gjetere langs veien. Når natta setter inn er de vanskelig å få øye på.
Ikke alle biler har lys heller, men de kjører like fort for det. Dessuten er asfalten full av hull og krater. En punktering er ikke anbefalt nå. Så her er det momenter å følge med på for både sjåfør og kartleser.
Vi ringer hotellet og spør om veivalgs tips gjennom Shköder. ?Oh no, I have never been up there. Ingen fra Tirana drar dit hvis de ikke må får vi høre. Vel, men så vanskelig kan det ikke være. Vi orienterer etter elva og bruker kompasset. Skilting til Tirana finnes ikke. Men vi kommer bak en Tirana registert Jeep og henger på han. Vi satser på at han skal mot Tirana og ligger på hjul gjennom Shköder sentrum. Veistandarden varierer fra dårlig grus til hullete asfalt - snitt hastigheten er 30 km/t.
Tidskjema har sprukkert for lengst, nå er målet å komme fram. Jeepen tar brått til venstre, det stemmer ikke med kartet vårt så vi fortsetter alene rett fram. Selvstendig veivalg ja. Stole på oss selv. Det er bekmørkt nå og det gjør det ikke lettere å finne eventuelle skilt. Men vi er nå på rett side av Shköder, det stemmer med elva og veien går i riktig retning. Og jaggu finner vi ikke et gjennomskutt skilt det står Tirana på også. Men vi kan ikke kjøre så fort ettersom det hele tiden dukker opp sjebnesvangre krater i asfalten. Men ca vi blir vi tatt igjen av en ambulanse legger vi oss på hjul. Følger hjulsporene hans i 120 km/t. Et par traktorer unngåes med en hårsbredd og adrenalinen pumper. Litt gøy er det og, hvertfall når det går bra.
Så kommer vi inn på en bred motorvei med fin, svart og glatt asfalt, det er skilta mot Shköder den ene veien og Tirana andre veien. Jøss hvorfor fant vi ikke den før? Hvorfor står den ikke på kartet ? Hvorfor var det ikke skiltet i Shköder? Sånn kan man jo spørre seg om, men i ukjent terreng lønner det seg alltid å være lokalkjent. Sånn er det bare. Nå er vi sikret - hotellet vi skal bo på er Albanias høyeste bygning og ligger midt i sentrum. Det er med andre ord en meget oppfangende detalj som er vanskelig å bomme på. Slitne med glade ankommer vi resepsjonen. Vi er 2,5 t etter stipulert, godt fornøyde med oss selv da vi leverer fra oss bilen og bilnøklene til de bevæpnede, maskerte vaktene på hotellets p-plass.
Kart
Fortellingen handler om at orientering kan være en nyttig ting å kunne også når man er på biltur på Balkan. Arbeidsoppgavene er de mange av de samme skal det vise seg.
Vi starter historien i Dubrovnik, Kroatia. Fra turistidyll i den hvite steinbyen ved det knallblå Adriaterhavet skal vi kjøre bil inni Europas mørke bakgård, Albania. Det vi har hørt om Albanere er at de er uærlige, upene, og uflidde. Det USA UD's travel advice kan fortelle oss om Albania er følgende:
- Driving in Albania is hazardous due to atrocious road conditions and the inexperience of local drivers. Any nocturnal travel should be avoided. Visitors hoping to travel by road outside Tirana should use the services of a local driver/interpreter, but in general it's inadvisable to travel outside the main cities.
Armed crime is common in Shkoder with instances of armed robberies, assaults, and bombings. Carjackings are a matter of considerable concern, anyone who is carjacked should surrender the vehicle without resistance. The U.S. Government maintains security procedures regarding the travel north and east of Shkoder, with such travel restricted to secure vehicles with escort.
Avtanden er ca 30 mil, 2 grenseoverganer og veistandarden er ukjent. På grunn av at det er litt jalla i Nord-Albania har vi bestemt at vi må komme fram innen mørket faller på klokka 20. Vi har derfor allerede dårlig tid da vi kommer oss avgårde fra Dubrovnik kl 13. (Men Tom fikk hvertfall dokumentert samtlige steinvegger fra samtlige mulige vinkler).
Vi skal likevel rekke fram innen mørket setter inn, såfremt vi ikke kjører feil..
Grenseovergangen til Montenegro går smertefritt ? hurray! Men det er nå orienteringsutfordringene begynner. På kartet finner vi kjapt det raskeste alternativet, vi skal følge Dalmatiner kysten videre sørover helt fram til vi krysser jernbanen. Her tar vi skarpt østover i tunnell gjennom fjellet mot Podgorica (tidligere kalt Titograd). Vi vet vi ikke kan stole på skiltingen i disse landene, vi lar oss derfor ikke vippe av pinnen da vi passerer skilt til Podgorica. Hehe, dette er gamle veien sier vi og humrer over den tyske bobilen foran oss som ikke kan lese kart og velger dette veivalget.
Vi finner raskt en tog tunnell, det stemmer med kartet. Vi fortsetter litt til. Da skal det ta en en motorvei tunnell inn i fjellet også her snart. Men det gjør det ikke. Vi må spørre om hjelp, et lite nederlag, men vi har dårlig tid og finner noe som ser ut som et sivilisert hotell, trekker med oss kartet og bretter det ut på resepsjonsdesken.
- War ist das tunnell?
- Nicht tunnell, tunnell ist nicht ferdich.
De overskred vel budsjettet. Sånnt kan man ikke gjøre så mye med, annet enn å snu og følge samme veien tilbake. 1 time tidstap som vi ikke har tid til. Nå må vi øke masjfarten for å ta inn tid på stipulert.
Over fjellet er det svingete, smalt og mye trafikk. Køa går veldig sakte og det er vanskelig å avansere. Istedet taper vi mer tid. Vi innser at vi må justere målet vårt. Det er det første stykket gjennom Nord-Albania som er kritisk. Men dersom vi ikke er gjennom grensa mens det ennå er godt og lyst bør vi snu å overnatte i Montenegro bestemmer vi oss for.
Inn mot Podgorica forandrer terrenget seg, det er flatt og rette veier som gjør at farten blir høyere. Vi ser etter skilting mot Albania, mend et finnes ikke - ingen som kjører den veien. Altså må vi stole på kartlesinga. Vi prøver å være lure igjen og tar en shortcut, men denne veien stopper brått i et sperret miltærområde. Vi er nødt til å snu igjen og taper nye 20 minutter. Best å følge hovedveiene ja.
Fra Podgorica er det omtrent ikke biler på veien. Ingen skilting mot grensa, men småstedene langs veien stemmer med kartet. Men så brer usikkerheten seg igjen i bilen. Veien blir mindre og mindre og dårligere og dårligere. I følge kartet skal vi nå passere langs en innsjø, men vår vei går mye lenger inn i landet. Vi sjekker kompasskursen og konstaterer at vi kjører i riktig retning. Men veien er nå så dårlig at sjåføren nekter for at dette kan være hovedveien mot Albania. Vi dobbeltsjekker mot et annet og eldre kart. På dette kartet er veien tegnet helt annerledes, men det stemmer fortsatt ikke med virkeligheten. Dette gir oss en aning om at området kan være dårlig synfart og veiene tegnet inn på synsing. Så lenge vi er på riktig kurs føler vi oss trygge. Det kan ikke være så mange veier i dette området.
Så plutselig fra intet dukker den opp bak en sving, grensestasjonen. Ohyeah! Og det beste er at det ikke er noe kø. Gutta på den Montenegreske siden studerer bilpapirene nøye. Det er vel ikke ofte norskregistrerte biler passerer med nordmenn bak rettet.
På den albanske siden er det alt mer laidback. Gutta er godt humør og da de får Bohus kulepenner er alt fryd og gammen. De gir oss noen veivalgstips på italiensk som vi forsøker å tolke. Klokka er straks halv åtte og vi er nå nesten 2 timer bak stipulert. Vi må nå ta en vurdering om skal snu eller ikke. Men vi har nå flyt i oienteringa og bra kartkontakt - vi føler oss sikre på oss selv. Vi har lært oss at kartet må tas med mengder salt og at man heller må følge de veiene som går riktig himmelretning og bruke terrenget til å orientere etter.
Avgjørelsen er derfor å fortsette. Vi kan klare å komme oss gjennom Shköder før det blir altfor mørkt tror vi.
Vi vinker adjø til våre albanske vaktvenner og ruller inni solnedgangen, mot det ville vesten. Her herjer anarki og støgge albanere. Vi vet at det vi gjør er stikk i strid med alle anbefalinger. Ikke kjør egen bil i Albania, hvertfall ikke i de lovløse grenseområdene i nord ? og for all del ikke i mørket. Alle vet vi dette, men det er ikke mye prating nå. Stemningen er spent - sjåføren står med enn han sitter, og to kartlesere stirrer intenst på hvert sitt kart. Musikken er slått av og dørene er låste. All fokus er på kartlesing og på veien. Vi kan ikke bomme, vi ønsker ikke å kjøre oss bort i dette området der væpnede gjenger regjerer.
Som vi nærmer oss bebyggelse oppdager vi at vi er kommet enda et hakk lenger ned på sivilasjonsstigen. I Montenegro var det shabby og dårlig standard. Men her er det som en tidsreise 100 år tilbake i tid. Vi suser forbi et gammelt vrak uten lys, og skimter to svake lys på vei mot oss, Oh shit det er en hest!! Kaster oss inn i høyrefil igjen. Hest og vogn, kyr, sauer og gjetere langs veien. Når natta setter inn er de vanskelig å få øye på.
Ikke alle biler har lys heller, men de kjører like fort for det. Dessuten er asfalten full av hull og krater. En punktering er ikke anbefalt nå. Så her er det momenter å følge med på for både sjåfør og kartleser.
Vi ringer hotellet og spør om veivalgs tips gjennom Shköder. ?Oh no, I have never been up there. Ingen fra Tirana drar dit hvis de ikke må får vi høre. Vel, men så vanskelig kan det ikke være. Vi orienterer etter elva og bruker kompasset. Skilting til Tirana finnes ikke. Men vi kommer bak en Tirana registert Jeep og henger på han. Vi satser på at han skal mot Tirana og ligger på hjul gjennom Shköder sentrum. Veistandarden varierer fra dårlig grus til hullete asfalt - snitt hastigheten er 30 km/t.
Tidskjema har sprukkert for lengst, nå er målet å komme fram. Jeepen tar brått til venstre, det stemmer ikke med kartet vårt så vi fortsetter alene rett fram. Selvstendig veivalg ja. Stole på oss selv. Det er bekmørkt nå og det gjør det ikke lettere å finne eventuelle skilt. Men vi er nå på rett side av Shköder, det stemmer med elva og veien går i riktig retning. Og jaggu finner vi ikke et gjennomskutt skilt det står Tirana på også. Men vi kan ikke kjøre så fort ettersom det hele tiden dukker opp sjebnesvangre krater i asfalten. Men ca vi blir vi tatt igjen av en ambulanse legger vi oss på hjul. Følger hjulsporene hans i 120 km/t. Et par traktorer unngåes med en hårsbredd og adrenalinen pumper. Litt gøy er det og, hvertfall når det går bra.
Så kommer vi inn på en bred motorvei med fin, svart og glatt asfalt, det er skilta mot Shköder den ene veien og Tirana andre veien. Jøss hvorfor fant vi ikke den før? Hvorfor står den ikke på kartet ? Hvorfor var det ikke skiltet i Shköder? Sånn kan man jo spørre seg om, men i ukjent terreng lønner det seg alltid å være lokalkjent. Sånn er det bare. Nå er vi sikret - hotellet vi skal bo på er Albanias høyeste bygning og ligger midt i sentrum. Det er med andre ord en meget oppfangende detalj som er vanskelig å bomme på. Slitne med glade ankommer vi resepsjonen. Vi er 2,5 t etter stipulert, godt fornøyde med oss selv da vi leverer fra oss bilen og bilnøklene til de bevæpnede, maskerte vaktene på hotellets p-plass.
posted by lanzetudor at 21:56
