A footnote on UXO

En fotnote om UXO

Som deltagende medlem av Knut's ekspedisjon kan jeg bare nikke bekreftende til de hendelser som her beskrives, det var sånn det skjedde
Men jeg føler et behov for å dvele litt ved temaet UXO, eller Unexploded Ordonance som det heter. UXO var levert fra amerikanske fly i slutten av seksti og begynnelsen av søttiåra som et ledd i et US hjelpeprogram. Hensikten var å distribuere krutt av høy kvalitet til det fattige og privitive fjell-folket i nordlige Laos.
Besittelsen av dette kruttet ville gjøre det mulig for mennene i de lokale stammene til å lade sine enkle, hjemmelagete geværer, og med litt hell og dyktighet kunne de spe på kveldens suppe med en liten fugl eller et smådyr. Amerikanske flygere i sine digre fly tusner av meter oppe i luften, satt sikkert og så ned på dette irrgrønne og ville fjell-landskapet og tenkte at menneskene der nede ville bare bli glade for å få ta del i det teknologiske fremskrittet en 500 kg bombe representerer.
De modige mennene i stammen på sin side, sjeleglad for at de ikke ble drept momentant av bomben, ville ta i bruk sin virkelig imponerende evne til å utnytte absolutt alt som finnes rundt dem, og undersøke innsiden av bomben. Dyktigheten til å åpne og demontere bomber ble bedre med årene, siden motivasjonen til å lære var ganske enorm, og fatalitetsraten relatert til UXO er for tiden helt nede i ca 120 dødsfall i året.
Det er vanskelig å evaluere suksessen med dette hjelpeprogrammet, det hersker ingen tvil om at besittelsen av dette kruttet faktisk hjelper i matauken, og at bombeskallet kan brukes som supre stolper til huset eller for-krybbe til den allestedsværende grisen. Leveringsmetoden kunne kansje vært sett nærmere på, men den amerikanske regjeringen har ikke kommet med noe bedre alternativ og metoden er fremdeles svært populær flere steder i verden
.


turister beundrer amerikansk nødhjelp

åja, er det det det heter..

ekspedisjonen til bortenfor huttiheita
....fortsettelse fra forrige episode...

gutta var ute paa jobb og hogde toemmer, man maa jobbe nemlig selv om man bor i en bambushytte i et u-land. de var overhodet ikke ovverasket over aa se oss virket det som. hilste hoeflig med kniven og ryddet vei.

de hadde noen fete jungelkniver som skar gjennom albuetykke traer paa et slag. de viste oss de selvlagde gevaerene de hadde ogsaa. kruttet faar de fra aa grave opp uxo'er og aapne de. en relativt farlig beskjeftigelse men som mange ganger gaar bra. etter en kort passiar med de innfoedte vandret vi videre, da dukket det opp noen spoersmaal fra turdeltagerne.
- hvorfor hadde de gevaer, du sa det ikke var ville dyr her?
det er jo riktignok et natureservat lenger nord der det visstnok skal finnes baade tigre og geparder, men jeg kunne jo aldri tenke meg at tok turen ned hit. men helt sikker kan man jo aldri vaere.

saa endelig - kom vi fram til etlandsbygjerde. den laa nesten der den skulle i forhold til kartet. landsbyene ligger ca 2-3 timers gangavstand fra hverandre. det er i laos som i norge tre ting som er viktig naar man skal velge seg bolig. beligegnhet - beliggenhet - beliggenhet. det laerte vi; vil du finne idyller med ekstreeemt vakker utsikt - finn en landsby.

men her er det ikke i dalom i norge der hver enkelt gaard ligger lengst mulig unna naboene, her slaar de seg sammen ca 10-30 familier og danner et samfunn. hver landsby er organisert med en valgt landsbyhoevding, deputy og kvinne fra kvinneforeningen. det er mer demokrati paa landsbynivaa enn paa landsnivaa kan man si.

det var spennende aa krabbe over gjerdet inntil vaar foerste landsby, kan ikke vaere saa ofte det kommer framandfolk til gards her.

det foerste som moette oss var gryntende griser som ikke enset oss i det hele tatt. det neste var vettskremte unger ogsaa bjeffende bikkjer. vi proevde aa spoerre etter landsbysjefen, men foer jeg hadde stotret fram steningen, var ungene pilt avgaarde og gjemt seg.

det viste seg, som naturlig var at paa denne tiden av doegnet, at det var kun griser, bikkjer, skrikerunger, blinde menn og tannloese gamle kjerringer som ikke var ute paa jobb.


skrikerunger, bikkje og blindmann

det var vanskelig aa kommunisere med de. mottagelsen kunne absolutt tolkes som uvennlig. de skjoennte ikke saa mye av det jeg proevde aa si, og jeg skjoennte ingenting av det de sa.

saa tok elise fram det monsteret av et kamera hun har, det gjorde ikke stemningen bedre. skrikerungene som akkurat hadde tiet etter det foerste sjokket, skrek opp ved synet av monsterkameraet og var igjen borte vekk paa to sekunder. den gamle kjerringa som satt i trappa kom med noen hoeylydte bemerkninger - kanskje var det latter, muligens besvergelser.

men - saa har vi denne geniale oppfinnelsen digitalt kamera da. lite og soett, ser ikke farlig ut idet hele tatt. ogsaa kan man se bildet etterpaa. dette snudde atmosfaeren paa hodet. ungene var storfornoeyde ved synet av seg selv og tom den gamle kjerringa i trappa gliste og viste fram alle tennene hun ikke hadde.

saa pekte de ut en retning for framandfolket aa sa 2 timer. det var mer enn nok informasjon for oss.

men etter denne noget blandete opplevelsen ble jeg litt mer usikker om hvor velkomne saanne som oss egentlig var. jeg mener, dobbetl saa store som dem, skitne og hvite, og med kjempestore rosa neser. hadde noen tilsvarende skjedd i hakadal en vakker sommerdag for 100 aarsiden er det ikke sikkert fraemlingen hadde faatt overnatte paa laaven til ordfoerern. de kunne blitt banket opp aa jagd til skogs.

jeg begynte derfor serieoest aa titte etter alternative overnattingsmuligheter. det fantes noen arbeidshytter her og der, som hvertfall hadde tak om ikke vegger. antakelig brukt som hvile og skygge stue for arbeiderne midt paa dagen. i vaerste fall om vi ble kjeppjagd fra neste landsby kunne vi bare finne en saann.

det er hverken mulig eler anbefalt aa gaa utenfor stiene her oppe, men det gjorde ingenting, for de fulgte de flotteste traseene, holdt hoeyden langs fjellryggene. vi var naa oppe paa over 1000 meter, men selv om det er saapass hoeyt er det meget frodig og tett jungel. men fordi det er saapass bratt og mye hogst fikke vi vakker utsikt og kunne til og med skimte elven langt der nede i dalbunnen.



den fine utsikten gjorde ogsa at vi kunne se den neste landsbyen paa lang avstand. og det var greit ettersom den laa flere kilometer unna der den var merket paa kartet.

der skal vi bo (forhaapentligvis)

jeg gledet meg faelt til aa komme fram, mr kanut begynte nemlig aa bli sliten. dette var trossalt den andre treningsoekta mi her nede. og jeg var fortsatt ikke restituert etter den foerste som hadde vaert to dager tidligere.



- hva er dette?

...dotorotdotooo..
hva er det elise gjoer med hodet mellom gjerdestolpene..
- har hun mistet kontaktlinsen sin?
- savner hun moren sin og nekter aa gaa lenger?
- skal hun kanskje plukke blomster til runar?
- eller er det rett og slett en ilegal opiumsaaker hun har faatt oeye paa?

svaret paa dette og mange andre spoersmaal i neste episode av "paa ekspedisjon til bortenfor huttiheita - ein biletereportasje i fleire deler"

paa ekspedisjon til bortenfor huttiheita

paa ekspedisjon til bortenfor huttiheita
- ein biletespesialserie i 3 deler

(det er forfattaren sjoel som skriv)

del I
------
det begynte med en 16 seters propellfly-tur opp til en by i en provins med samme navn, nemlig phongsaly. phongsaly er lao's svar paa gokk. byen er flott beliggende paa et hoeydedrag, men virker unaturlig og malplassert, fordi den ligger in the middle of nowhere. for lao er det strategisk viktig aa ha en by her, i en provins omkranset av kina og vietnam. tidligere var phongsaly en del av yunnan.

fra gokk var det buss (22 km/ 1 time) oestover mot boatlanding. elva er fortsatt viktigste fremkomstmiddel mellom byene her oppe, av aapenbare aarsaker. humpetittenteia.

bussen gikk 8 sa dem. saa vi var rutinerte og kjoepte billett allerede 0730 for aa vaere sikret plass.

- da rekker vi vel en kopp kaffe, var det en luring som sa.

klokka 0752 rusla vi ned til bussen som naa braatt var fyllt til randen av mennesker gitt. hmmmmm, hvor skal vi sitte? det vrket ikke som noen hadde lyst til aa gaa av for at vi skulle faa plass.
- overbooket bussen sier du? joess gaar det an.
veldig lite rutinert av "guiden", jeg tar hele og fulle skylda.

men som den foerste leveregelen i lao sier, "det blir alltid en ordnings".

og det ordnet seg med minibuss til trippel pris.
klar for tur

det var det hvertfall en til som var glad for, han fikk nemlig heller ikke plass paa bussen til hverken seg selv eller sin syke far. han skulle ha med seg faren sin hjem igjen til landsbyen. faren var det ikke mye igjen av, tynn og inntoerka.

etter kun en stopp pga at styreakselen(?) falt av, var vi framme ved boatlanding.

her ble vi moett av en gammel luring som snakket fransk. da kunne runar ta seg av dealinga. vi er i slutten av toerketiden saa elva er helt paa grensen til at det gaar an aa kjoere speedbaat sa de. men vi trengte spare tid, vi hadde en lang dag foran oss.

med speedbaat gikk det unna med hoey fart og hoey lyd gjennom et uroert jungellandskap og en og annen idyllisk beliggede landsby i ny og ne. en kontrastfylt opplevelse. heldigvis kjente han bukselommen sin meget godt denne baatmannen og navigerte med centimeters presisjon mellom steinene.

speedbaat utsikt forover - romantisk ja.


speedbaat utsikt bakover, aekstremt ja.

foerste adrealinkick unnagjort.

etter to timers jungelrace kom vi fram til et elvekryss. her hadde vi tenkt aa ta av til venstre, men sideelven var for liten til at det var mulig. det betydde litt brattere foerste etappe med stigning fra 400 meter opp til 1400.

herfra var alt ukjent. fra landsby til landsby trekking er vanlig i andre deler av landet, men med guide. naa skulle vi inn i et svart omraade, der ikke engang hjelpeorganisjonene hadde vaert ennaa. som "turoperatoer" var det derfor endel potensielle farer og ta hensyn til.

overfor elise og runar latet jeg som jeg var 100% trygg iforhold til security, men inni meg kriblet det naa ganske saa bra i magen.

det er kjent at det dyrkes endel opium der oppe. vi oensket absolutt ikke aa bli tatt for aa vaere paa offisielt kartleggings oppdrag. proevde derfor aa se mest mulig ut som turister (hvor er lygre naar man trenger ham), samt ikke flagge kartene for mye.

ueksplodert materiell (UXO) er en annen fare overalt naar man ferdes i naturen i laos. en streng forhaandsregel var derfor aa aldri forlate stien og ikke sparke paa eller loefte opp noe fra bakken.

en annen potensiell risiko er ville dyr, giftige slanger og insekter. paa basis av tynn research og sunn fornuft ansaa jeg det for aa vaere lite sannsynlig aa bli plaget av.

den stoerste risken trodde jeg var derfor at vi skulle gaa oss vill. med daarlig sikt og daarlige kart og langt i mellom folk kunne det fort skje. i vaerste fall maatte vi sove ute, men detskulle vi naa da klare aa overleve.

kor ska vi hen?
oppi deeer ska vi ja

saa begynte vi aa gaa da...
bratt ja.
men fin utsikt

etter en times klatring moette vi disse karene.


to be continued...

long time no news.

vi kom hjem igaar i god behold etter en opplevelsesrik tur til bortenfor huttiheita. her var det noen riktig flotte folk som aldri hadde sett hverken digital kamera, mobiltelefon, dasspapir eller hvite mennesker med store neser foer.

det mest eksotiske jeg har vaert med paa.
men sannelig var det godt aa komme hjem ogsaa. til seng, dass, dasspapir, pizzaslice, brus og mopeden min. bilder kommer, saa snart datasatan kommer i bedre humoer.

mine norske gjester, larsen og fruen har avlyst alle planer om aa besoeke andre land. istedet har de funnet seg en luksus bungalow oppe ved en tropiskjungelelv der de dingler i hengekoeyene med sine ananas-shake.

mens jeg sitter her og jobber overtid, f..aaa....

naa som lunal larsen og alice kommer pa besoek maa vi jo finne paa noe. saa da tenkte jeg at vi maa vel inn til den mest oede, langtvekkinnigokkplassen jeg kalrte aa finne, phongsaly. det skal dog sies at helt opp i nordhjoernet av phongsaly er ennaa mer oede enn i soer, der vi skal. men laell da.

det jeg vet om plassen er at det er der det er daarligst kart og provinsen mangler i de fleste statistikker og oversikter. vi i the government har ikke kommet saa langt der oppe ennaa. dessuten har jeg hoert at norconsult har lagd et vannforsyningsanlegg der oppe. istedet for aa bruke grunnvannskilden rettutenfor byen, valgte de en vannkilde 50 km utenfor og 130 hoeydemeter under byen.
- bli stoerre prosjekt dasjoe.

planen er aa foelge omtrent denne ruta:


fly vientiane- phongsaly
pickup troekk phongsaly elveleie
elvebaat ned til foerste elvekryss, der tar vi til venstre opp til foerste store svingen.
saa baers det til fots ca 35 km i luftlinje.
som sagt er det ingen som har vaert der oppe aa synfart saa jeg forventer ikke at landsbyene noedvendigvis ligger der de skal. men vi haaper likevel aa finne noen vi kan overnatte i. laotisk holder ikke der oppe, saa vi maa laere oss et par lokale strofer:

"hvor er naermeste landsby?"
"hvem er landsbyhoevding?"
"kan vi overnatte her?"

"vi oensker separate rom med egne bad" og
"kan vi faa se menyen?" kan vi droppe.

neppe saa mye birdflu der oppe uansett.

paa lokal-nyhetene fortalte det at det ikke var en bombe som smalt men en kjempestor kinaputt. sååååå da så.

mer info

dette er bilder fra piknikken langs elva paa nyttarsaften.

idag mens vi satt utenfor kartverket og spiste fisk og drakk oel gikk det av en bombe ca 200 meter bortenfor. det var en ganske liten bombe, men det smalt ganske bra likevel. jeg sprang bort for aa se, men fikk beskjed om aa gaa tilbake. de vil helst ikke ha saa mye oppmerksomhet rundt dette. det var tydeigvis ingen som ble skadet hvertfall.

tidspunktet er ikke tilfeldig i og med denne konferansen som avholdes. lignende hendelser har skjedd et par ganger det siste aaret, men det er lite informasjon om evt skadete, hvem som staar bak og alle er forsiktige med aa si noe som helst ettersom mydighetens strategi er aa dysse sannt ned. ingen her maa faa vite at jeg har sagt noe.

i disse dager avholdes ASEAN (Soer-Ost Asias svar paa EU) Tourist Forum i Vientiane, og det er serrrrioese greier ja. massevis av kjempestore poteter overalt. "big potato" kaller vi vip'ene her borte. og eneste gangene man hoerer sirener er naar det er en eller annen potet som skal transporteres fra en lunsj til en annen.

men de har pyntet da, lagt paa asfalt her og der, lagt paa gress i parken og tom sendt uteliggerne til heimbygda. saa de tar dette paa alvor og det virker meget godt organisert.

ellers begynner det aa bli varmt i vaeret igjen.

jeg har funnet ut etter 2 maaneder at det faktisk er en fin badestrand nesten midt i sentrum. man maa traske et par hundre meter over sandbankene til der hvor selve elva renner (naa i toerketida).

her er det masse unger og ungdommer som koser seg paa soendagene. spiller fotball og griller og drikker og spiller kort. noen falanger som ligger og soler seg. det er en fin sandstrand og man kan stupe fra sandbanken. elva er relativt stille og fredelig her, saa det er fint mulig aa svoemme litt.

men det er det ingen som gjoer. de bare vasser. grunnen til det er nemlig dette, the mekong monster:



big picture

du skal ikke svoemme i mekong sier de til meg. hvorfor spoer jeg?
da blir de moerke i blikket og sier: "no no. there is something there..."

ikke vet jeg, men alle sier det samme. det var to gode svoemmere som forsvant i sommer visstnok. vitner saa de to svoemme da de plutselig forsvant fra overflaten. og ingen har sett de siden. det er uttalige historier. og tydelig at mange av lokalbefolkningen er overbevist om at noe ikke er helt som det skal vaere i den elva. mer om dette her

og her