mars 31, 2004

fra en turist...

Etter å ha jobba hardt for å i det hele tatt komme oss med flyet nordover til Luang Nam Tha, var Anette og jeg veldig veldig klar for tre flotte dager i den såkalte jungelen. Vi hadde fått med oss tre svært så hyggelige turkamerater, en god del sprekere enn oss riktignok, i tillegg til en belger og selvfølgelig våre to laotiske guider.
Vi skulle besøke to Akha-landsbyer. Det var en rute som var gått av mange turister før oss, men en måned tidligere hadde myndighetene flyttet den ene landsbyen ut av nasjonalparken og ned til veien hvor de kunne ha full kontroll over den. Dermed kom vi til en spøkelsesby av bambushus, det som var igjen av Ban Nammat. Vi gikk rundt i landsbyen, inn i husene, tilfredstilte vår nysgjerrighet og prøvde å forestille oss hvordan hverdagen hadde vært her bare noen uker tidligere. Landsbyfolket hadde tatt med seg alt som var av verdi. I et av husene hang det igjen et lite fotografi på veggen, men stort sett var der bare gamle treskåler, tomgods og stekepanner med hull i. Madrassene vi skulle sove på var også borte, så det ble en hard natt, bokstavelig talt. Middagen derimot var av beste sort. Vi ble nok en gang imponert over bambusens utallige bruksområder, i kveld som kokekar for risen. Med et bananblad inni ble et bambusrør fylt med vann og ris og plassert på bålet. Få minutter senere ble det servert sticky-rice av beste sort. Hva hadde vel livet vært uten bambusen!??!
Dag to møtte vi folk og ikke minst fe, griser og høns. I Ban Nammat Mai ble vi tatt imot av en skokk med unger og innkvartert i falanghytta. En smule slitne, varme og tørste gikk vi døsig omkring og tok til oss det vi klarte av inntrykk, samtidig som vi prøvde å fortelle barna at jo da, vi skulle kjøpe armbånd av dem, i morgen i morgen men ikke i dag. Etter middagen var det endelig tid for en etterlengtet akha-massasje. Femten små jenter invaderte hytta og kommanderte oss ned på madrassene. En opplevelse.
Man legger seg tidlig når man er på tur og alt er mørkt, men et lite sosialt lag må man ta seg tid til. Det var innflyttingsfest i landsbyen og vi var invitert. Høvdingen hadde drukket lenge og mye og hadde allerede lagt seg da vi kom, men nesthøvdingen og medisinmannen var på plass. Vi ble plassert sammen med de vise og de eldre, fikk hvert vårt glass med lao lao og en liten kjøttbit trykket inn i munnen. På noe som sikkert var på tradisjonelt vis, gikk en stakkars jentunge på kanskje ti år, rundt og skålte med alle gjestene. Man betalte noen penger for lykke i heimen og måtte tømme et lite glass med lao lao. Jenta måtte også drikke, men kom seg heldigvis unna med å nippe til glasset.

Etter at turen var ferdig løste gruppa seg opp i tre. Vi turistene dro litt lengere øst og sør, mens Knut fikk litt ferie fra oss ved å dra på jobbtur nordover et par dager. Vi holdt oss riktignok ikke borte fra verten vår så mange dagene. Etter å ha levd det glade backpacker-livet en langhelg i Luang Prabang og Vang Vieng dro Anette og jeg tilbake til Knut på mandagen. Den siste kvelden vår i Laos ble akkurat slik vi hadde håpet; rett på middag med Knut og kolleger. For selv om det er eksotisk å dra på tur til avsidesliggende landsbyer, er det på mange måter vel så spennende og lærerikt å være sammen med ?de vanlige? laoterne. Er veldig glad for at vi bestemte oss for å dra til Laos og utnytte Knut slik vi gjorde, man får så utrolig mye mer ut av et sted når man har kjentfolk der. Bryllup og tempelguiding og Knuts fantastiske språkferdigheter! Vi er over oss av begeistring! Knut har bevist at han tar imot med åpne armer, så utfordringen om en Laosferie går ut til dere alle.

Khop chai lai lai, Kanot!
Birgit

mars 30, 2004

Noen fine stemningsbilder fra Akha landsbyen der vi bodde i Luang Namtha.



- ja, ska det vaer en dram? ...eller kanskje einnaa staerkar saker?

- jeg er enig med deg, solskjaer som spiss og carew paa benken.

- hallo! er det ingen som har mindre enn 20 dollar? (oppgjoer etter akha-massasje)


- og helt riktig, misvisningen blir da 14 grader

- det maa val vaere soesteren?

- hmm..hva mer var det da..hoene, ris, karri og.... ja buljongterning - det maa jeg ikke glemme

(all photos by birgit frost)

mars 26, 2004

hva er det man savner mest fra gamlelandet naar han befinner deg i et kommunistisk, subtropisk utviklingsland.

- aarstider
- kald, klar luft
- skogsterreng (ser bort i fra vestfold)
- frysepizza paa hawaii-kiosken paa bjoelsen som alltid er aapen naar jeg er sulten(hvertfall inntil de begynte aa skyte med pistol)
- gulost, ekspressokaffe, avis og p2 paa loerdagsmorran.
- kaffepausene paa jobben
- ja ogsaa folka da. det er klart jeg savner endel mennesker.

ellers gaar no dagan. idag har jeg undervist engelsklassen min, 10-15 stykker hovedsaklig gifte menn og damer i 40 aara. motiverte for aa laere og flinke paa avskrift. idag oversatte vi og sang glen medeiros' nothings gonna change my love for you.

den slo an. love songs er generelt stort her borte. voksne, barske menn med tatovering og bart har en platesamling som ville gjort 14-aar gamle nattoensket lyttere pinlig beroerte. men dette er ektefoelt, de har ikke begynt med ironi her ennaa. saa naar vi oversetter :

You don't have to change a thing
I love you just the way you are


saa nikker de og smiler og blir blanke i blikket.
vi maatte synge den tre ganger foer de var fornoeyde.

mars 21, 2004

det er en uke siden jeg kom tilbake fra LuangNamtha paa tur med even&kari, birgit&anette. de kom tilfeldigvis paa besoek samtidig saa da dro vi paa trekking tur alle 5. haaper noen av disse flotte menneskene vil bidra med litt reiseskildinger etterhvert - "korleis dei foelte det".
jeg skal imellomtiden belyse leserne med bakgrunnsinformasjon.

LuangNamtha (LNT) bestaar 80% av etniske ikke buddhistiske animistiske stammer, hver med sitt spraak, sin kultur og sin klesdrakt. innenfor et 20 km2 stort omraade kan man finne 5 landsbyer med mennesker som ikke forstaar hva folkene i de andre 4 landsbyene sier. men de snakker ikke sammen heller, saa det har ikke noe aa si. hver landsby er som en egen planet.

LNT ligger helt oppe i nord-vest i det som kalles golden triangle. tidligere aartier har det vaert mye opiumdyrking her. kanskje det er derfor denne provinsen er populaerest for uhjelps prosjekter. det er ogsaa relativt populaert sted for backpackere ettersom lokasjonen er konvenient for de som kommer fra eller skal til nord-thailand eller yunnan.

forskjellen mellom phongsalyl, der jeg var forrige gang, og LNT er derfor meget synlig paa overflaten, mytji falanga ja. men for folk flest er livet mer eller mindre det samme. u-hjelpsprosjektene analyserer folket og levemaaten opp og ned, og man har kommet veldig langt i aa definere hva som er problemet med svibruk.

luftforurensningen opp i dalene er i svisesongen er direkte helsefarlig, mye vaerre enn i sentrum av vientiane, alt ifoelge dr biofysikk soon to be even angell-petersen.

problemet er foruten luftforurensing foerst og fremst at denne metoden er lite sustainable over tid. ettersom vegetasjonen boer gro 10-15 aar mellom hver gang man brenner saa kreves store landomraader. selv med en folketetthet som er bare litt stoerre enn norges, er det ikke landomraader nok.

saa hva kan man gjoere da? de forslagene jeg har hoert om er
- dyrke alternative corps (sukker, groennsaker, kaffe)
- produsere og selge non-timber products (frukt, krydder, kvae,..etc.. produkter som ikke forutsetter kutting av traer)
- drive med lifestocks, de vanligste er idag ku, gris, hoene og hund.
- gaa tilbake til opium
det siste er ikke et politisk korrekt forslag, men opium er iforhold til baerekraftig jordbruk et genialt produkt.

vi fikk sjoel oppleve problemene med egne oeyne. utenfor nasjonalparken er ikkje mykje korkje primaer eller sekundaer skog igjen.

turistene (slike som oss) derimot kommer for aa se ekte, ville mennesker. helst skal vi oppleve samfunn totalt uberoert av moderne sivilasjon, moete mennesker i tradisjonelle klesdrakter som hopper og danser mens de dyrker ris og smiler soett to; de fremmede saa vi faar tatt noen fine bilder. alt skal helst gjoeres paa en dagstur med tuk-tuk taxi fram og tilbake til hotellet.

noen blir nok litt skuffet. ettersom alle drar til de samme tre landsbyene er folkene blitt godt vant til turister. de har faktisk laert seg at de kan selge armbaand til 2 kroner stykket. dessuten har de faatt vestlige klaer (overalt i nord-laos, uansett hvor langt uti bushen man kommer har ungene likedanne "sweethart" t-skjorter. historien bak dette vil jeg gjerne finne utav).

men bortsett fra disse tingene er det faktisk ikke saa mye utvikling som har skjedd etter bronsealderen. man faar derfor oppleve en fremmed og annerledes kultur paa naert hold. de tror paa onde aander (og noen gode), skjaerer traer med kniver, gaar til bekken etter vann. de bygger husene sine selv og de dyrker maten sin selv, de har ikke pipe eller vinduer i husene sine (her oppe kan det vaere frost om vinteren), og kloakk og avfallsystemet er i sin helhet basert paa gris og hund, som de saa selv spiser etterpaa. naturalhusholdning og resirkulering.

en fransk lege som reiste her oppe paa 50-tallet ble forbloeffet over aa oppdage at sykdomsbilde var ulikt i nabolandsbyer ikke mer noen timers baattur fra hverandre. det forekom ikke handel, kommunikasjon eller samkvem mellom nabolandsbyer. han konkluderte med at tiltross for at dette var en katastrofe utviklingsmedssig for en sivilisasjon var det meget effektivt medisin mot utbredelse av smittsomme sykdommer.

menneskene beveger seg ikke utenfor landsbyens omraade om de ikke maa. hvorfor er det saann? det maa jo bety at de har det bra? eller er de bare fryktelig late?

vi fikk oppleve denne holdningen en kveld nede i sentrum av LNM (hovedstaden i provinsen). guesthouset vaart laa 7 km utenfor sentrum, da vi skulle tilbake klokka 9 paa kvelden var det ikke mulig aa oppdrive en eneste en av de uttalige tuktukene som i dagslys finnes overalt. vi proevde saa og haike med/stoppe biler som kjoerte riktig vei. deretter begynte vi aa spoerre alle menneksen vi saa, banket paa doera der det stod en bil utenfor for aa preve aa faa noen til aa kjoere oss. det ble ikke lagt skjul paa at vi var villige til aa betale for aa slippe aa gaa 1,5 t. det fantastiske var at ingen, ikke en eneste person var interessert, ikke engang interessert i aa diskutere pris. men ikke her, de er av den oppfatning at aa ha nok er bra nok.


selv om dette var ektremt irriterende der og da var det ganske herlig aa tenke paa i ettertid. vi kunne jo betalt dem en maanedsloenn for 20 minutters arbeid, men neida, de hadde annet aa gjoere. se paa tv, eller spille kort, eller drikke oel med kompisene sine. i norge skulle jeg klart aa skaffe meg 20 miutters haik for en maanedsloenn rimelig kjapt.

det ligger noe her som forklarer hvorfor landet er slik det er: lite utviklet, men et fantastisk hyggelig og avslappende sted aa vaere.

mars 19, 2004

Alle bildene fra ekspedisjonen til bortenfor Huttiheita.

Del 1 - Vientiane - Ban Pakban. Der vi begynte aa gaa fra
0101 - Velkomstmiddag for Runal&Elise i leiligheten min.
0102 - Phongsaly
0103
0104
0105
0106
0107 - Buss til boatlanding (Ban Hatsa)

0108 - boatlanding
0109

0110 - speedboat Nam Ou. smal elv, idyllisk og oede landskap.
0111
0112

Del 2 - Labbing fra BanPakban via overnatting i Njanjung, ned til Muang Mai
0201
0202
0203
0204
0205
0206
0207
0208
0209
0210
0211
0211a
0212
0213
0214
0215a
0215b
0216
0217
0218
0219
0220
0221
0222
0223
0224
0225
0226
0227
0228
0229
0230
0231
0232

Del 3 - MuangMai og baattur inn til Vietnam
0301
0302
0303
0304
0305
0306 - "Okay"


Del 4 - Baattur fra MuangKhua til LuangPrabang, inkludert ufrivillig overnatting i Ban Hanja grunnet baathaveri. I BanHanja kunne de to ord paa englesk. "Okay" og "fortyfive". Vi grunnet lenge og vel paa dette.

0401
0402
0403
0404
0405
0406 - boa, hoevdingdatter. begynner paa indoek, ntnu om 8 aar
0407 - LuangPrabang, "klining paa balkong"
0408 - "hehe"
0409
0410
0411

mars 16, 2004

Da var'n tilbake...

Kanskje på tide å runde av skildringen om reisen til landet bortenfor huttiheita nå som Mr Knuten er kommet tilbake fra ny tur og nye opplevelser sammen med Even, Kari, Birgit og Anette.

Mye er jo allerede fortalt om reisen bortenfor huttiheita så jeg tar kortversjonen av et par interessante observasjoner før vi slipper luang nam tha ekspedisjonen til:


- "ja selvfølgelig, vi skal holde oss unna kylling og fjærkre...." men dengang ei, i et land som laos kan man ikke unngå å snuble over de når man går ut døra


- det store sorte speilreflekskamerat var farlige greier for barna i landsbyen, men ikke farligere enn at de løp bak nærmeste skur eller stolpe fnisende og nyskjerrige for deretter og stimle seg rundt oss igjen


- alle stier leder til landsby, og man går ikke utenfor en sti, så veivalg var ganske enkelt det...


- å føle seg spesiell, det fikk vi oppleve til gangs... en skokk med barn og et greit antall voksne også var kontinuerlig rundt oss og fulgte i detalj med på alle våre bevegelser.


- mat.... det ble mye ris etterhvert, kjøttet var ferskt nok, vi hørte grisen skrike en halvtimestid før servering, men de bruker selvfølgelig ikke bare filetene her i landet så det vi fikk i bollen kunne lett sammenlignes med dødt kadaver, men man venner seg jo til det meste og næringrikt var det helt sikkert.


- å lære seg språket, eller hvertfall viktigste fraser og ord, det hjalp knut oss med, og det var bruksnyttig både titt og ofte, kop tchai, bo pen yang osv...


- buss = en liten skranglete lastebil


- eneste stedet vi møtte turisme var i luang prabang, her hadde de et stort og veldig fint marked for håndtverk, alt forgikk på bakken selvfølgelig


- den lille jenta er dattera til høvdingen, hun heter boa og landsbyen hennes besøkte vi litt sånn på sparket etter at motoren på elvebåten vår røyk... "you stay here, I come back tomorrow" var meldingen fra båtmannen da han slapp oss av langs elva


- beskrive folket: imøtekommende, enkle, ærbødige, oppriktige, ekte





En reise verdt å oppleve.

yosaielise

mars 14, 2004

leve i nuet

-aaarrrghhh, den hlvts webserver ikke-provideren.

men la oss ikke hisse oss opp over saannt. det ville vaert i strid med vaart harmoniske indre. la oss istedet glede oss over at den er oppe. jeg skal heller ikke irritere meg over alle de viktige mailene jeg ikke har faatt og heller glede meg over all spamen jeg har sluppet.

jeg leste i KK (kvinner og klaer, nei jeg abonnerer ikke, men jeg har hatt besoek). leserne oppfordres til aa pusse tennene med venstrehaanden for aa trene paa aa leve i nuet.

det lurer vi paa vi falangene her borte ogsaa, hvordan kan vi laere oss aa leve i nuet. for det er aapenbart at laoterne kan det. problemet her er at folk lever saa til de grader i nuet at ting staar mer eller mindre stille. dersom det er noe problem da, det er jo vi de samme som kommer som sier det at det er et problem.

-dere utvikler ikke dere, sier vi. samtidig spoer vi etter noekkelen til aa leve i nuet.

- kan vi ikke avtale et tidspunkt i morgen for aa trene paa aa leve i nuet? jeg rekker kanskje mellom lunsj og viktig moete.

jeg spurte en fra tanzania hvorfor alle afrikanerne konsekvent alltid kommer for sent.

hantrakk litt pa det,
-jo det er sant det jeg kommer nok ofte litt sent. men naar jeg foerst kommer saa blir jeg veldig lenge.
-ting tar den tiden det tar ikke sant.

i norge hoerer man mye om vidunder midler og metoder og alternativ medisin fra oesten for aa finne den indre ro og for aa helbrede moderne livstilssykdommer vi har paadratt oss de siste 20 aarene.
allttid kommer slikt fra oesten og alltid er det eldgammelt og tradisjonrikt.

foer jeg kom hit til "fjerne oesten" regnet jeg derfor med at dersom det skulle feile meg noe var det bare aa dra innom det lokale vidunderkontoret. her ville det sitte en gammel rynkete mann, paa veggene hang det mose og reotter. vi ville sitte og puste med hverandre aa gjoere noen oestiske mystiske bevegelser. kanskje ville han stikke noen naaler her og der og si noen besvergeler mens han trykket paa visse punkter paa kroppen.

sannheten er at de eneste som bedriver Tai Chi (eller skyggeboksing om du vil) her nede er tyskere. De staar i parken tildlig paa morgenen med sine hvite drakter og merkelige bevegelser. laoterne jogger forbi i adidas shortser og fniser.

spoer man vanlige folk om "alternativ medisin" rister de paa huet og skjoenner ikke hva du mener.
-dra til thailand kanskje ? der er det visst bra sykehus, sier de

saa er det bare humbug og oppspinn alt vi leser om eldgamle oestiske tradisjoner? er det ingen av dem som bruker det sjoel? kanskje de ikke har behov ettersom de lever i nuet allerede?

men munkene mediterer hvertfall, det er da enda godt.

mars 11, 2004

ja det var det ja....

skremmende hvor fort sivilisasjonen og hverdagen innhenter meg, her sitter jeg igjen dag etter dag i et kontorlandskap på lysaker og prøver å jobbe meg nedover i mailbunken og aksjoner som hoper seg opp..... og det bekymringsløse, stressløse, alt-ordner-seg livet vi fikk en smakebit av på vår tur i Laos er så altfor langt unna.... men helt borte er det ikke, for vi kunne ikke unngå å ta lærdom av kulturen i knut sitt nye hjemland, å leve uten ordet stress i sin ordbok det er en kunst.

så om noen få strakser, når jeg blir ennå litt bedre på denne kunsten, så kommer mitt bidrag til reiseskildringen og hvordan det var å være på tur med to så fantastisk flotte karer som runar og knut i verden bortenfor huttiheita.

yosaielise

mars 09, 2004

testing

Det ryktes at nettsida er nede, men hvis du kan lese dette så er den ikke det.
Det har vært noen dager med stillhet, men vi venter på den siste turdeltagers bidrag.
Ellers så er knutegutt sannsynligvis ute og reiser igjen, denne gangen med Even og Kari. Lurer på hva de gjør...

mars 02, 2004

og så var det bryllup...

Henning, ja. Knakende kjekk kar, kortklipt, hyggelig ungdom fra tyskland. Idealist som gikk inn for integrering med iver og glød. Henning var allerede landsbyens nye don juan og jentene fikk pustebesvær når han gikk nedover gata med sandaler og høyvannsbukse. Fedrene på sin side så gjerne henning som svigersønn og derfor var hans sosiale liv svært aktivt. Så når en kollega av han skulle gifte seg var henning viktig å ha på festen, og siden vi da kjente'n så kunne vi også komme.
Bryllupet varer i tre dager (minst) og noen av hovedingrediensene er risbrennevin og karaoke. Jeg er ærlig talt ikke helt sikker på hvordan det hele er organisert, men på meg så virket det som at en hel region av landsbyen var satt av til bryllyp. Alle husene i området hadde en eller annen form for fest, og på en liten åpen plass var det dans og karaoke (vi kommer tilbake til det). Mat var tilgjengelig over alt, langbord (eller gulv) på ti meter, og selfølgelig risbrennevin. Maten er kansje verd en kommentar. Det er masse småretter, kylling, lam, storfe, ris, kokte grønnsaker, supper og sauser i skjønn forening. Og hvis man vil spise litt setter man seg bare ned, forsyner seg på en tallerken og spiser litt. Når man er ferdig er det bare å reise seg og gå, og da vil plassen og tallerken bli brukt av neste mann som setter seg. Veldig uhøytidelig og oppvaskbesparende.
Vi ble tidlig praiet av sjamanen som ville ha oss med på vip-bordet. Han var full som en alke og slet litt med alle andre språk enn sitt eget. Han falt imidlertid pladask for Elise og brukte hele kvelden på å lære seg navnet hennes. Men han fikk oss med opp i andre-etasjen på et hus, og der satt alle de mest prominente gjenstene, lederen for regionen, brudeparets foreldre, landsbyens eldste, lærere og expats. Det var faktisk veldig hyggelig å sitte der, det var litt fler som snakket engelsk og knut fikk en kjærkommen avlastning i oversettelsen sin. Det var veldig artig å kunne prate litt med folk litt utover priser på busbilletter og muligheter for overnatting. Han ene læreren fortalte om sin 16 timers mopedtur og klassen sin med 70 elever. Han kunne også bekrefte at vi var i hutiheita, han hadde aldri vært der før, og så heller ingen grunn til at noen skulle reise til Moang Mai.
Men innimellom bælmingen av risbrennevin (lao lao), er det dans.
Det er organisert på samme måte som en dans i klassefest på ungdomsskolen på sørlandet. damene sitter pent med bena samlet og henda i fanget og venter på å bli bydd opp på dans. Gutta byr opp til dans og så går man og vrikker seg forsiktig rundt med halvannen meters avstand uten å se på hverandre. Den lokale varianten er at det er en slags konferansier som ordner med rekkefølgen på hvem sin tur det er til å by opp. Så kan man sitte der da, og gulpe risvin og tenke på noe helt annet, da plutselig navnet ditt blir ropt opp over høyttaleren. Da er det forventet at du skal reise deg (gulvet er tomt) gå bort til ei jente og be henne opp. I mitt tilfelle sa hun selfølgelig nei, og da måtte jeg gå videre, den andre sa nei hun også, jeg var tydeligvis ingenting mot Henning. etter en seks-syv forsøk var det ei som nedlot seg til å danse med meg, og fikk vi lov til å stå og vrikke litt alene mens alle så på før gulvet fylte seg igjen. Det hele er på en måte litt mer nedtonet i forhold til hva man kan oppleve på smuget eller killyr. Bare drikkingen er som vanlig.
Vel vi falanger ruslet hjem tidlig like mange som da vi kom. Men morgenen etter kom vi over knut som spiste frokost med denne kvinnen

mars 01, 2004

fortsettelsesstory:
...bortenfor huttiheita.....en serie i ikke saa altfor mange flere deler.

jauda..det var en ekte opimumsaaker vi gikk oss paa. en ordentig pen og fin en og.

det gaar an aa skrive lenge og lengre enn langt om opium og laos. kortversjonen er at planten kommer fra kina, den ble innfoert av engelskmennene, kultivert av franskmennene og industrialisert av amerikanerne. det dyrkes foerst og fremst for salg, men roeykes ogsaa som medisin og rusmiddel av de lokale. opiumsavhengighet blant boender er et problem i noen landsbyer, mens andre steder klarer de seg bra.

det er offisielt ikke lov aa dyrke dette, men i dette stroeket har ikke loven kommet fram ennaa.

men....for aa ikke aa gjoere denne historien for lang...
rett etter aakeren kom vi fram til en landsby som het njanjung. landsbyen ligger paa ca 1400 meter paa en fin rygg med utsikt over hele dalfoeret. her ble vi tatt imot av landsbyhoevdingen som gode venner og behandlet med respekt og omsorg.

vi ble innlosjert i hans toetasjers bambushytte sammen med kone og 5 barn. i foerste etasje jobber man med bomullspinning, veving og malaging. i andre etasje sover og spiser man. hoevdingen var 38 aar, sprudlende smilende men med stor autoritet. han var en av to som kunne snakke laotisk.
landsbyhoevdingen

ungene hadde aldri sett hvite mennesker foer. det ble saaledes mye oppmerksomhet paa oss. det hele var en ganske absurd opplevelse, som naar snekker andersen kom til julenissefamilien. han trodde det var han som var normal og de som var rare, men for de er det jo helt omvendt.

landsbyhoevdingens far
landsbyhoevdingens datter

alle vaare handlinger og den minste bevegelse ble studert, kommentert og heftig debattert. det hadde vaert saa vanvittig morsomt og visst hva de snakket om. feks da vi dro fram dasspapir. det hadde de aldri sett foer. eller en sovepose eller kontaktlinser eller..ja - hver enkelt ting vi hadde i sekken kunne underholdt dem en hel kveld.

det var vanskelig aa ta bilde - spesielt av unger og kvinner var redde.

paa omvisning1
(legg merke til ungene paa flukt fra kameravinkelen.)

elise viser frem kameraet sitt uten aa la det peke paa dem - en avledningsmanoever

middag med marsboere (i moerkt og roeykfyllt lokale).

mennene benytter vanlige klaer, mens kvinner gaar i tradisjonelle klaer.

vevende kvinne
flere kvinner

vi var ganske slitne etter en lang marsj og klokka ni kroep vi ned i soveposen og lukket oeynene. da reiste hoevdingen seg, sa et par ord og tilskuerne paa ca 30 i tallet maatte saa gaa hjem til aa legge seg. showet over for idag.

men da startet gammelkaras aften. mens vi laa aa sov eller proevde aa sove, satt kara og roeykte opium ved sengekanten vaar fram til klokka 3 paa natta. ventilasjonen var ikke all verden, saa enten vi ville eller ikke fikk vi alle vaar dose med narkotika denne natta.

klokka 4 gol den foerste hanen..
det var fantastisk hyggelig stede aa vaere. men er temmelig intenst. etter aa ha styrtet 4 kopper med risbrennevin til frokost var det derfor deilig aa begynne aa vandre neste morgen.


elise - glad og smaafull paa morrakvisten - med en liten opiumsblomst som et minne fra natten. landsbyen paa ryggen i bakgrunnen.

saa bars det vidare mot neste landsby. vi var alle veldig mette paa opplevelser

-denne landsbyen ligger feil!
veivalgsdiskusjon paa vei til muangmai.


i muangmai var det vi skulle moete henning, en tysker som jobber her et aar som skogbruksekspert. dette stedet er det vi utlendingene kaller huttiheita, lenger enn innhit er det ingen prosjekter som har kommet. kroettersiten inn til muangmai fortsetter inn til vietnam. (veien ble bygd av vietnam av krigsfanger under krigen). demme grensa er ikke aapen for utlendinger. det gjoer at det er en blindvei for turister og derfor heller ingen som drar hit.

selv etter kun ett og et halvt doegn i oedemarka var huttiheita for oss som aa komme til en oase, her var det groennt og varmt, guesthouse med senger og kiosker med cola og potetgull. det foeltes som vi hadde vaert paa ekspedisjon en uke.

saa slo den andre grunnregelen i laos til igjen - det er alltid en fest. henning inviterte oss paa bryllupp.


i neste episode fullfoerer deltagerne ekspedisjonen helt inntil bortenfor huttiheita. og knut faar endelig vist fram det offisielle brevet sitt.
Her bor jeg
Primaert til Birgit, Anette, Even og Kari.