ol i kina

laoterne foelger ikke saa mye med paa ol. selv om vi har 5 deltagere i svoemming, loeping og bueskyting av alle ting. men her om dagen var den en thailandsk vektloefterinne fra rett paa andre siden av grensa som vant. nord-oest thailand er jo egentlig laos, de snakker samme spraak og har samme kultur. saa laos har en gull kan man si. hurra.

jeg foelger med litt da, i mangel av NRK og laotiske tv-sendinger tyr jeg til de kinesiske ol-sendingene. men det er jo bedre med kommentatorer du ikke skjoenner enn aa irritere seg over kjell kristian rike. men kina viser litt andre idretter enn det jeg er vant med, ikke saa mye seiling, roing eller friidrett og sykling.
det er utrolig hva som kan vaere intressant aa se paa bare man ser paa lenge nok. har faatt meg kinesiske ol-gull i synkron stuping, fekting, vektloefting, bordtennis, badminton, bueskyting og luftrifle. kineserne er ganske raae selv om det er ol 2008 i beijing de satser paa. allerede vinner de i tennis og gjoer det bra i basket. de har 25 gull naa og kniver med usa om aa vaere best. det er faktisk ingen kinesere som er tatt i doping ennaa heller. og ettersom kina er vaare kommunistiske venner heier vi selvsagt heller paa dem enn usa, den imperialistiske store satan. saa - saann gaar no dagan.

foreign expert in drinking coffee

vi har faatt kaffetrakter paa kontoret. de har vaert innom her alle som en og beundret vidunderet. den foerste i sitt slag paa kartverket, og den foerste jeg har sett i hele laos.

paa det gule ID-kortet mitt staar det at jeg er "Foreign Expert". Det er jo en fin tittel aa smykke seg med med. og veldig logisk. Laoterne ser nemlig paa alle utlendinger som "experts" og automatisk mer intelligent enn de selv er (det er jo ikke sant, hvertfall ikke for min del). derfor overlater de alle problemer til oss og legger seg aa sove: - Vekk meg naar problemet er loest.

Dette er jo ikke bra. Det e'kkje saann me fredskorpsarar vil driva u-hjelpa. vi skal gje hjelp til sjoelvhjelp. saa eg sei istedet som han bjoern eidsvaag:

eg ser at datumtransformasjonen din er unoeyaktig
men eg kan ikkje transformera han for deg
du maa transformera han sjoel
men eg kan transformera med deg
eg kan transformera meeeee deg, kan transformera meeed deeeg

De fleste her her kan mer om basic landmaaling enn det jeg kan. Jeg er jo bare en "helvettes kontor-rotte" som Terten bruker aa si. saa derfor for at de skal skjoenne at ikke alle utlendinger er skeprter, for for aa proeve aa gi dem forstaaelsen av at de selv kan, de kan - hvis de bare vil, vil

har jeg endret tittelen min til "foreign expert in drinking coffee"

Hanoi-Nah Trang-Saigon-Vientiane-The Bush-Vientiane-Bangkok

Prolog
Jeg hadde opprinnelig tenkt å bruke største delen av ferien i Vietnam, men fant etterhvert ut at det var dumt å ikke benytte seg av Knuts lokalkunnskaper om Laos. Heldigvis fikk jeg overtalt Knut til å møte meg i Vietnam før vi tok turen til Laos.
Hanoi
Etter en ganske vellykket flyreise med Aeroflot ankom jeg Hanoi ca. 24 timer etter at jeg forlot Norge. Jeg skjønte jeg hadde kommet til rett verdensdel da det hadde samlet seg et dusin arbeidere under flyvingen for å beskytte seg mot regnet i karakteristisk sittestilling. Fra denne stillingen gjør de alt spiser, hviler og gjør sitt fornødende. I taxien inn til byen kunne jeg se unge kjærestepar sitte på parkerte scootere to og to og kose, ikke noe klining kun klem. Kysse er noe du ikke gjør offentlig, som Knut sier; de liker å kysse, hjemme.

I Hanoi bør man egentlig sitte i noen timer på cafe og nyte trafikken. Scooterne svever inn i krysset, filtrerer seg sammen og kommer ut igjen like hele på mystisk vis. Som gnuer på flukt fra en løve. Jentene kjører ofte i tradisjonelle drakter, med tildekt ansikt mot solen og silkehansker. Trafikken i Hanoi er en estetisk nytelse.

Midt i trafikken Hanoi

Hvis man liker øl og det gjør de fleste nordmenn bør man finne en lokal bia hoi plass. Bia hoi betyr fatøl og det er mange resturanter som har sin egenproduserte øl. Ølet er lyst og smaker helt ok, prisen er mer enn ok, det er nesten gratis. Jeg husker ikke i farten om jeg betalt 2 eller 5 kroner for to liter øl, men det spiller egentlig ingen rolle. Bia Hoi er m.a.o. bra, men det er stort sett menn som tilbringer tiden på disse resturantene. En kvinnelig Vietnameser fortalte meg at mennene unnskyldte seg med at de mått tilbringe mye tid der for å skaffe seg et nettverk, sånn sett var det en del av jobben å sitte der og drikke. Hun fortalte meg at hun ikke helt kjøpte det argumentet og jeg måtte si at jeg heller ikke gjorde det. Jentene i Vietnam drikker stort sett ikke alkohol og ikke røyker de heller. Med så mange og populære bia hoi plasser skulle man tro at alkholisme er et stort problem i Vietnam og det er det muligens, det eneste jeg kan si er at jeg knapt så en synlig full person på disse stedene.

Ho Chi Minh er fortsatt populær i Vietnam og spesielt i nord. Derfor måtte jeg ha med meg Mausoleet der han ligger og hviler. Balsamert i god kommunistisk ånd. Han døde mot slutten av Vietnam krigen og de fikk en russisk ekspert til å utføre jobben, mye av jobben ble visst gjort i jordhuler for å beskytte seg mot bomber. Når det er sagt fikk jeg ikke med meg den ene tingen jeg skulle gjøre i Hanoi, det stengte klokka 12 for ikke å åpne igjen før neste dag og jeg som skulle ta toget ellve samme kveld. Ja, ja det værste er ikke å måtte dra til Hanoi en gang til i livet. Nå er ihvertfall dere advart.


Jeg fikk meg isteden en tur i en vakker park rett ved.

Ja etter to dager i Hanoi, skulle jeg videre med toget sørover, på dette toget skulle jeg møte Knut neste morgen i Dong hoi.
Togene i Vietnam er de beste jeg har reist med noensinne og jeg reiste ikke på øverste klasse engang. Toget gikk ikke før 23 så det var bare å finne riktig seng, ta ut det rene lakenet som lå klart og sove. Tidlig neste morgen kom Knut på toget.

På toget fikk vi servert lunj og middag i tillegg kunne vi slå ihjel tida i resturant vogna med en øl eller to. Selvfølgelig til veldig overkommelige priser. Toget gikk presist og ankom Nah Trang som var vårt mål kanskje ti minutter forsinket og da snakker jeg om en 24 timers tur. Hvis dere skal reise rundt i Vietnam glem buss, hvis dere da ikke på død og liv skal reise på billigste måte.
Vietnamesere har sovehjerte, damen i bakgrunnen lå og sov mesteparten av den tiden vi var på toget. Ungene måtte finne på moroa selv


Nha Trang
Vi ville til en strand, valget stod mellom Nha Trang og Mui Ne. Vi valgte Nah Trang, men skulle valgt Mui Ne. Det positive med Nha Trang er at det er en ganske stor by, ca. 300 000 innbyggere. Bakdelen er at den er tatt av masseturismen. Jeg har ikke noe imot å være masseturist i Hellas, men i Vietnam var jeg ikke helt forberedt på det. Vi var på disko hvor de festet til klokka 06.00, lenge etter at Vietnameserne hadde stått opp. Det var gutter der i rosa dress og drita fulle Irske jenter. Folk drev med nakenbading på stranda når Vietnameserne tok morgenturen sin. Det er lite fintfølende.
Generelt tror jeg ryggsekkturister har bedre evne til å sette seg inn i kulturen i landene de kommer til enn folk som blir fraktet inn i fly til ferdigbestillt hotell. På den annen side så har ryggsekkturister en tendens til å tro at de vanvittig smarte, miljøvennlige og kule fordi de greier å reise rundt i verden med en ryggsekk.

Vietnam S-S-Saigon
Jeg husker ikke om Knut har omtalt dette, men jeg fikk høre flere steder at det er stor forskjell mellom nord og sør Vietnam. Jeg skal ikke gi meg ut for å ha inngående kjennskap til hverken Hanoi eller Saigon etter to-tre dager i hver by, men jeg tror kanskje forskjellene er i ferd med å bli mindre. Det var flere ungdommer i t-skjorter i sør, færre i tradisjonelle kostymer, men folket er stort sett det samme. Bia Hoi er populært i begge byene. De er ganske glade i Ho Chi Minh.
Det som ga størst inntrykk i Saigon var museet som en gang het "Museum of Chinese and American War Crimes" og som nå heter "War Remnants Museum". Akkurat det navneskiftet sier ganske mye. Det var tungt å komme seg gjennom dette museet. Det var hovedsaklig bilder med tekst under, jeg har jo sett noen av bildene før, men å se dem etter å ha vært i landet en uke og møtt menneskene gjorde sterkt inntrykk. I siste del av utstillingen har de et sitat av Robert S.McNamara som jeg tror var amerikanernes øverstkommanderende i Vietnam "Yet we were wrong, terribly wrong. We owe it to future generations to explain why". Det at de fremhever dette viser etter min mening deres evne til å tilgi og legge ting bak seg. Akkurat som de godtok unnskyldningen. En nesten komisk situasjon var guiden for vitnamesiske besøkende som hadde t-skjorte med teksten "America". Jeg syns jeg ser guidene på hjemmefrontmuseet i Oslo på 60 tallet med tysk flagg på skjorta. Ikke særlig sannsynlig nei.

initiativ

vel sagt olav. troendere er trivelige folk.

og det er laoterne ogsaa. jeg mener likevel at mye ville vaert annerledes med mer frihet. og man maa huske paa historien. 300 aar kontinuerlig krig og oedeleggelser fram til 1975. fram til 1990 var landet lukket for utendinger med et diktatorisk styre bestaaende av gamle oberster og generaler som beloennes for krigsinnsats. ca 1900 ble landet aapnet for utenlandske investeringer, men generalene og oberstene sitter der fortsatt. men viktigst, det er ingen ytringsfrihet.

sist noen proevde aa si noe var i 1999. 100 studenter og laerer demonstrerte fredelig med budskap om mer politisk frihet. alle 100 ble arrestert og sendt i fengsel eller paa reeducation camps. mange sitter der fortsatt, noen er allerede drept. les mer om dette her.
siden dengang er det ingen som har sagt noe.

det er sant at det er oekonimisk frihet idag, men skal du ha sjangs til aa faa gjort noe maa du vaere paa godfot med myndighetene og partiet.

min sjef (offisielt hans kone) driver et privat kartfirma paa siden av jobben. selskapet gaar godt og er et godt eksmepel paa privat intiativ. men alle jobbene han faar maa foerst godkjennes av kartverket. men de er gode venner. hans selskap var sponsor av oel og mat paa kartverkets aarlige partimoete.

saa du kommer et stykke med initiativ, men det er ikke nok for aa komme noen vei. du maa ha kontakter og du maa aldri si noe kontroversielt.

og da er det hvertfall endel laotere som tenker som saa, la de gaerningene faa holde paa og la meg faa sove i fred.

Laos i vekst?

Som nyfrelst blåruss må jeg skrive litt om de økonomiske fremtidsutsiktene i Laos. Laos er et fattig land. ikke fattig nok til TV2-nyhetene, det er få som sulter og sjelden store naturkatastrofer. Men i store deler av landet mangler de mye basis innen medisiner, utdanning, infrastruktur osv. Barnedødelighet er høy og gjsn levealder lav.

Makro-økonomiske teorier sier at det er tre hovedkriterier for å skape økonomisk vekst: fri handel, eiendomsrett og ytringsfrihet. Laos kan vel neppe sies å oppfylle noen av disse i særlig grad - likevel tror jeg hovedårsaken til stagnasjon er noe annet. Økonomene tar nemlig en ting for gitt - initiativ.

Laoterne virker generelt å være ganske fornøyd med status quo. De er fornøyd med å bo i landsbyen sin, ha jobben eller jordlappen sin, få lønna/maten sin og nyte tiden sammen med familie og venner. Selv feriefalanger med feite lommebøker kunne ikke rokke ved det. Når selgere er mer fornøyd med å ikke selge enn å diskutere pris, eller når en sykkelutleier lar folk sove på jobb så de går glipp av en halv månedslønn fordi syklene ikke er klare - da bryter økonomiske teorier sammen. Drivkraften om å få mer er grunnprinsippet alt bygger på. Nå skal jeg ikke si at den drivkraften ikke finnes i Laos, men den virker betydelig mindre enn andre steder. Noen vil sikkert forklare dette med kommunistisk styre osv - jeg tror det går dypere enn det. Kontrasten til Kambodsja og Vietnam er stor, og de har like lang kommunistisk fartstid som Laos. Jeg tror forklaringen er så vag som kultur. For å bruke et hjemlig eksempel: Laotere er som nordtrøndere, kambodsjanere som sunnmøringer.

Spørsmålet er hvordan man skal drive bærekraftig utviklingshjelp i Laos. Nå virker det som om mye av prosjektene er konsentrert rundt kompetanse og infrastruktur, tradisjonelle virkemidler for å skape vekst i utviklingsland. Men vil dette hjelpe i Laos om ikke de grunnleggende drivkreftene fungerer? Er det nødvendig å utvikle kulturen først? Er det i tilfelle bra? Laoterne er kanskje ikke de mest iniativrike menneskene jeg har møtt, men du verden så hyggelige og sjarmerende.

Ok, nok om det og tilbake til denne sidens hovedtema - horer. Etter 10 dager i Kambodsja har jeg enda ikke blitt spurt om jeg vil være med å sove. Til gjengjeld har dialogen med praiende tuktuk-sjåfører (minst 1 i minuttet når man går gatelangs) et relativt fast forløp. Etter at vi har blitt enige om at jeg a) ikke vil bli kjørt til Killing Fields og b) trives ganske godt med å gå akkurat nå, kommer det gjerne: "You look lady". I starten gjorde jo dette meg litt usikker, men etter å ha dobbelsjekket fremtoningen flere ganger kom jeg til at det må være den andre betydningen.

Ellers er Kambodsja også et flott land å reise i, en tur nedom Phnom Penh og Angkor Wat anbefales om man først er i området.

oel med nogo attaatt

gutta fra norge fikk som sagt oppleve alle sider av vientianes nightlife. som jappe har dokumentert, ogsaa horehus ble besoekt. horehus er ikke noe pent ord da - paa laotisk kaller vi det "oel m/nogo attaatt - hus"

slik jeg har forstaatt det, og naa skal jeg vaere varsom aa ikke avsloere for my kunnskap om temaet, men det jeg er blitt fortalt er at dette er noe som dukket opp for ikke mer enn 2-3 aar siden. siden maa det ha grodd som paddehatter, i by og land og det er ovveraskende tett mellom de.

opprinnelig fantes det danseklubber der de som hadde lyst kunne komme aa danse tradisjonell laotisk folkedans, omtrent som leikarringen paa folkets hus. for at de som kom alene (kanskje kona var hjemme og vasket huset foreksempel) ogsaa skulle faa danse fantes det klientell som som man kunne danse med. etterhvert ble det ogsaa oelservering paa disse stedene. og da fungerte det slik at klientellet som i all hovedsak er unge jenter ogsaa soerget for at gjestene som i all hovedsak er menn til enhver tid hadde nok oel i glasset. da er det mest funksjonelt at jentene plasserer seg i naerheten av gjesten, gjerne ved siden av i sofaen og da er ikke veien langt til at det faller en arm over skuldrene hennes.

saa drikker man oel og saa danser man folkedans innimellom og alle er glade og fornoeyde. men saa er det som jappe nevner noen ganger at man kan faa tilbud om mer enn bare dansing. i hvor stor grad dette skjer skal jeg ikke si for skraasikkert, men inntrykket mitt er at det er veldig vanlig. blant folk paa jobben, baade ugifte og gifte, menn som kvinner, snakkes og speoekes det aapenlyst om emnet.

skal man si det stygt saa gaar laotiske menn paa oel med nogo attatt omtrent like ofte som norske menn gaar paa nattklubb. dette gjelder jo i hele asia. menn i asia har et fantastisk frivolt syn paa sex. men vi skal ikke komme utenfra aa fordoemme blindt. for aa se det positive i det saa er dette en maate gutta faar dekket sine behov paa uten aa voldta uskyldige nieser, stedoetre, kalver eller hoener slik vi (de) gjoer paa bygda i norge. det er ogsaa mitt inntrykk at det er jentene selv som styrer hva de vil eller om de vil og de selv faar pengene de tjener. men det skal jeg ikke si for sikkert.

dobbeltmoralen er at ei jente som ikke er uroert (jomfru), ikke er attraktiv for laotiske menn som gifteemne. det er ikke lett for unge, fattige jenter aa faa seg hverken jobb eller utdannelse. dersom jenta foerst er blitt drevet ut i ulykka, saa er skaden skjedd og da kan hun jo likesaagodt tjene noen penger paa den maaten. alternativet hennes er aa slave som vaskehjelp/ kokk for familiemedlemmer.

og de som driver med dette er gjerne jenter som har flyttet fra foreldrene eller som ikke har foreldre. saa lenge man bor hjemme har mor og far kontroll.

en dyster side ved denne virkomheten er AIDS/HIV trusselen. Laos er ennaa paa langt naer like hardt rammet som Kampuchea og Thailand, men dette er noe som fort kan endre seg. i kampuchea har 40% av de prosituterte hiv/aids og den stoerste smittefaren for vanlige kambodianske kvinner er simpelten aa vaere gift.

Jappes oppsummering

Sabbay-diiii!
Dette er alt du trenger å kunne om du kommer til Laos. Ordet(-ne) betyr omtrent det samme som "Hallå!", eller "Står til?" eller noe, men det har en helt annen virkning når en Falang (hviting) sier det i Laos. Enten det, eller så ser vi veldig rare ut, noe som jo også er sant. Å gå gjennom en rural landsby og hilse på alle småttisene, eller kjøre moped gjennom landsbyer og rope til smågruppene med mennesker var alltid moro. Smil og latter og peking og løping. Kult ass, selv om det er lett å føle seg gud i slike situasjoner.

Det beste av det beste (ord og hendelser vi husker):

Fi-niiis!
Et av de første ordene man lærer i alle land er jo "Skål", men Solin Saj fra jobben til Knut skålte på engelsk. Og hun var flink til både å skjenke og drikke, så kveldene ble fine.


Her er vi ved Mekong siste solnedgangen

Laotian time
S er lik v ganger t, det er gammel kunnskap. Men det må herske noen kommunikasjonsproblemer, for enhetene er tydeligvis helt på jordet. Uansett hva vi gjorde sprengte vi alle tidsskjema. T'en ble alltid dobbelt så stor som vi trodde den skulle bli. Det smarteste vi gjorde i Laos var nok å ikke ta en 10 timer Laotian time tur ut av Hidden Valley.

Her er vi der stien sluttet i den retningen (bildet tatt med Laos photo smile style).

"Det var før det ble et turiststed"
Knuts kommentar om Nantan, uten strøm, uten drenering i landsbyen, uten toaletter. Jeg måtte tisse om natten, og den ENESTE muligheten var å tisse mot en påle under hytten vi bodde i (som de kalte guest house).

Rett bak der Olav sitter og knytter skoene. De var ikke helt vant med turister, som dere ser.
Loppa
Jeg hadde aldri sovet sammen med lopper før Nantan, og jeg sov ikke mye nå heller. Men det var stort sett på grunn av varmen, okei, fifty fifty, da.

Guider vs falanger
Vi var lei av tunnelen med elven da vi skulle hjem, så vi tok heller den tre timers spaserturen over fjellet/gjennom jungelen. Det viste seg å være en heftig slitsom, varm, glatt, spiss og varm tur, og vi var pretty much utslitt da vi kom frem etter fem timer. Våre guider hadde spasert foran i klikk-klakker og uten en svettedråpe. De hadde med seg en liten skulderveske med tobakk, men vann hadde de ikke med. Om de skulle ta båten hjem måtte de betale, så de gikk heller samme vei tilbake som vi kom.

"Maybe we all have to die."
Vår husvert på guesthouse Sala Hinboun prøvde å forklare hvorfor vi ikke kunne ta en båt fra hulen og crosse ned stryket og fortsette hjemover.

Men det ble jo gjort.

"Oh, thank you, sir!"
Vår husvert var flink til å spille et instrument som het Can eller noe, men ikke så flink til å ordne. Han nektet å prute seg ned fra femdobbelpris av dagen før på en båttur vi ønsket. Da forklaringene hans hadde gått i ring, og det virket som at det egentlig bare ble litt mye organisering for en stakkars bonde eller husvert eller hva han var, så sa vi at vi droppet det, og at vi heller gikk en to og en halv times morgentur over rismarkene. Da ble han veldig takknemlig, og resten av kvelden var han bare blid.


Hero!
Karaoke my ass. Menyen hadde kun titler, og en av de tre vi trodde vi kunne var denne. Men det var ikke Mariah Carey - jeg har nå sunget karaoke til Enrique Iglesias. Harald fikk det ikke mye lettere på bilverkstedet/kroen siste kvelden. Han hoppet opp da han hørte en engelsk sang og grep mikrofonen. Men så var det bare videoen uten tekst på skjermen. Hele medfølelsen forsvant dog da han beholdt mikrofonen til neste sang og sang I just called to say I love you både stygt, falskt og gal tekst.

"More long."
Om du skal til Laos en gang, og ender på Morning Market, så tenk deg om. Vi brukte ti minutter på å finne et skjørt pluss bord som vi følte var langt nok til en norsk pike. Da jeg kom hjem nektet min kone å tro at dette var et skjørt. Hun føler seg rimelig tynn, men denne sarongaktige saken manglet drøye ti cm på å gå helt rundt livet.
De flotte Kodak Long Life Extra Heavy Duty Battery (vanlig walkman) holdt nesten til å laste over bildene fra kamera til pc, men bare nesten.

Reserve storeroom.
Vi var innom et par templer, og de var jo som templer flest. Men det eldste hadde så mange forfalne statuer av Buddha at de hadde et eget rom med reservedeler.


Ananas shake.
Vi snakket så lenge om den legendariske ananas-shaken på Morning Market, at vi trengte ingen meny. Ænnænass shake, sa vi. Ti minutter senere komvarene på bordet, og Pål mente at "de har nok litt banan i denna også"

"Prøve frokost et nytt sted i dag."
Etter å ha spist i air condition et par dager, tenkte vi å prøve litt mer lokalt, så vi gikk til kafeen på hjørnet? Sabbay dii, me-noo, jom-jom og greier, sa vi, slik at de skulle forstå. 'tøyeblikk, sa de, og gikk over til air condition stedet og hentet de samme menyene til oss.

"Støtten er veldig farlig når dere legger dere over i svingene."
Haralds kommentar da vi leide mopeder/motorsykler.

Det ble ikke aktuelt.

"Vil du være med å sove?"
En kommentar som falt stadig vekk siste dagen. Vi svingte innom en veikro som viste seg å være et godt gammeldags horehus.

Der må Harald ha sett veldig trett ut, selv om det var midt på dagen. Sent på natten ble Olav stilt samme spørsmål på den kombinerte kroen/bilverkstedet, men da var vi jo litt trette. Og da alle discoer og andre steder hadde en imponerende høy prosent av åååååpenlyst homofile, ble jeg selvfølgelig spurt om jeg ville klinedanse. Da det var omtrent samtidig med Haralds karaoke, takket jeg nei.

Får itte mer pudding, tjukken!

Harald hadde Vazelina-boxer, men tekstene deres kunne han ikke.

Taj-kon døøh!

Også en liten hilsen til de imponerende vennene til Knut; Solin Saj, Daj Won, Noot og Boh Mij. Den beste kæmmisen til Knut fra jobben husker jeg ikke hva heter, men han var en fin type han og, og nå har jeg i hvert fall ikke stavet navnet hans feil.