basi

Nu er foreldrene dratt hjem til Norge, kulde og julestri. Reisen boer gaa godt for i gaar arrangerte vi en basi seremoni i heimen. Dette er Laotisk tradisjon :

Basi is a traditional Lao ceremony of well wishing, dating back to the times before Buddhism was widely accepted as the main religion of Lao people. It is celebrated on many occasions; for example to please the house spirit, to thank the spirits after a family member recovered from illness, after a woman gave birth to a child and also before one of the family members leaving for a long journey. Baci was mostly held within the family.

During the ceremony all members of the family as well as invited relatives and friends are sitting around the "Pha Khouan", a traditional bouquet of flowers. An older man of the village is conductingthe ceremony by leading preaches and good wishes for health, prosperity, safe travel or whatever may seem important.

At the end of the ceremony white cotton threads are bound around the wrists of the participants (called in "Lao Mat Khaen"). This tradition comes from the old belief that 32 souls are living in the people' body. Wishing all bad souls or bad influences leaving and all 32 good souls staying in the body is accompanying the binding which finally mean to not let the souls leave the body. The threads should be worn for 3 or 7 days.

Etterpaa spiser vi mat og drikker drikke til det er tomt. Vi begynte klokkaa 10 paa morran og klokka 10 paa kvelden var det tomt. Hele selskapet kostet meg 100 dollar. Og det er det verdt.

Sjefen min fortalte meg forresten igaar at jeg ikke kunne dra hjem 9 desember som jeg har bestilt likevel. Han skulle nemlig sjoel vaere bortreist fram til 15 desember og etterpaa det skulle vi ha avskjedsfest sa han. Saa da saa. Jeg maa jo nesten faa meg avskjedsfesten.

Igaar fikk jeg ogsaa jobbtilbud fra naboen som driver med konsultasjon for utenlandske firmaer som skal etablere business i Laos. Jeg vet ikke jeg, akkurat naa har jeg hvertfall ganske lyst paa skiturer i maaneskinn, silkefoere og 10 grader minus.

stemningsbilder fra november

Jeg har hatt noen besoek i november, her er noen bilder som viser hva de har holdt paa med:


Katrine holder paa aa bli sjekket opp av en lokal sjarmoer.


En viktig del av bistandsarbeid er aa spre norsk kultur og norske verdier til barna i den tredje verden.


Internasjonal forbroedning (og soestring), Ringnes og Lao Beer


Ellers er alt fullstendig kaotisk i byen med veisperringer overalt og skal du kjoere 5 minutter maa du regne med aa vente hvertfall i ett lyskryss for at noen viktige mennesker skal fraktes med blaalys. alle utestedene er stengt bortsett fra noen faa forlystelsessteder som holder aapent kun for viktige gjester.

Vanlige folk er ikke ansett som viktige og det gjelder ogsaa aarets stoerste buddhistiske seremoni som avholdes paa denne tiden (den 11 fullmaane). Det er Laos svar paa 17 mai og julaften, men i aar er den krympet inn til et minimum. Og for foerste gang paa 18 aar har vaeret vaert kaldt og regn og laoterne sier at det er straffen over myndighetene som ikke har prioritert festivalen.

Idag skal vi ha serememoni i heimen isteden, mor og far skal ut paa lang reise i morgen og da maa vi soerge for at alle kroppsfunksjoners aander samles inne i legeme foer de drar. disse aandene er nemlig av og til utav kroppen for aa se seg litt om.
Det er laget pizza og sjokoladekake og ventet 50 gjester klokka 1000. Det er om ca 1 time saa naa maa jeg nok stikke hjem.

Angkor Wat - Kambodsja

Etter 10 uforglemmelige dager i Laos og et tårevått farvel med broder og superguide Knut i Vientiane, dro Falang Travels bortsett fra Katrine videre til Siem Reap, Kambodsja. Her ligger Angkor Wat, tempelruiner bygd i år 900- 1100, under Khmer ? Dynastiets storhetstid. Et område på mange kilometer med imponerende byggverk i stein, blant verdens underverk på linje med den kinesiske mur og pyramidene i Egypt.

En ganske stor turistfelle med japanere og amerikanske pakketurister i 60-åra, og til tider overfylt på de mest berømte ruinene. Men man kunne også finne noen mer tilbaketrukne perler, der man kjente at tempelmystikken fortsatt levde; der store trær hadde begynt å vokse over ruinene, eller en mektig solnedgang over tempel og rismarker.

For 10 år siden var det nesten ikke turister her, pga krig, strengt Pol Pot regime og fare for landminer. Nå har de åpnet seg mot den vestlige verden og det kryr av fancy hoteller med neonlys og Las Vegas stemning.

Utenfor templene yrer det av barn som snakker flytende engelsk og 5 andre språk og selger postkort og silkeskjerf. De har selgertalent og sjarm, lærte for eks å si Ingeborg med perfekt uttale på første forsøk, noe ingen annen utlending hittil har klart. De er skitne og barbeinte og desperate etter å selge. Men ikke så rart kanskje når man tenker på at dette er verdens fattigste land, og det kryr av feite turister med tjukke seddelbunker som ikke merker det engang om en 20dollarseddel ramler på bakken, noe som er ca en månedslønn for dem.

På gatene er det også mange landmine-offer som humper rundt på krykker, og som ser på oss turister med store triste øyne og rekker frem hånden etter penger der vi sitter på fortausrestaurant og koser oss med god mat og drikke og prøver å late som om vi ikke ser dem.

Noen av oss var også på foredrag og cellokonsert med en sveitsisk barnelege som driver 3 barnesykehus i Kambodsja. Tuberkulose og skarlagensfeber, som er så godt som utryddet i den vestlige verden, rammer nesten 50 % av befolkningen, og barna er de svakeste. Falske medisiner, billige antibiotika som gir barna bivirkninger og dårlig labutstyr som ikke kan oppdage om blod til blodoverføring er HIV-infisert, er noe av det denne sveitsiske legen prøver å jobbe i mot. Her fikk vi da i hvert fall gjort en god gjerning; nemlig å gi 350 ml av vårt friske blod til dette sykehuset. Så fikk vi da gjort noe for dette fattige landet foruten å legge igjen noen dollar på silkeskjerf, billig mat og sprit.

Fra karrieremammaliv i Norge til backpacking i Laos

Kontrasten er stor... Nå er det allerede gått en uke siden jeg ruslet rundt i Vientiane og drakk sitron-juice fra en liten pose, langt unna snøen og kontor-livet i Stavanger. Og to uker er det siden Falang Travels kom til Luang Prabang, henrykte alle sammen (utenom Reto?) fordi vi endelig skulle få spise pizza, drikke capuccino og dusje igjen. Her er min versjon av reiseskildringen:

Vårt første møte med Laos: Falang Travels lærer å drikke øl med isbiter. Vi får også med oss at man skal alltid sjenke mer øl i glassene til de andre før det blir tomt, gjerne mellom hver slurk de tar, dette er hovedsaklig jentene sin oppgave passe på og vi falang-jentene prøvde så godt vi kunne å opprettholde denne tradisjonen under resten av turen. Reto lærte også man ikke skal stå ute på gaten etter midnatt, da er sjansen stor for at man blir omringet av landsbyhøvdingen og hans menn og må svare på nærgående spørsmål.

Vi reiste til Xam Neua med et bittelite fly. På kvelden ble vi guidet til den lokale nattklubben. Den viste seg å være stengt, men når 8 nordmenn/sveitsere kommer på besøk åpner de selvfølgelig med en gang og henter en DJ som kan spille skandinavisk musikk (Aqua).

Neste stopp var den første ordentlige landsbyen vi bodde i. Noen av falangene tok en joggetur og ble fraløpt av et par laotiske småunger. Etter middag ble vi oppfordret til å prøve det lokale ris-brennevinet som visstnok skulle ha en veldig god preventiv effekt mot malaria. Alle (utenom Reto?) ble gode og fulle for tilsammen ca. 9 kr. Neste dag tilbød vi en mann med lastebil et par-tre laotiske månedslønner for å kjøre oss til neste by. Men han var ikke så interessert, han skulle jo egentlig motsatt vei og ville heller hjem til familien sin enn kaste bort en hel dag på oss, det hjalp ikke å blafre med dollarene.

Vi besøkte en liten by langs elven hvor de ikke hadde sett falanger på over et år. Jeg følte meg litt som en popstjerne. Til tross for den enorme forskjellen i levestandard, man finner ut at man har felles interesser likevel. Laotiske mødre liker å snakke om og vise fram barna sine akkurat som norske, så vi kommuniserte på et vis og jeg fikk låne en liten gutt å klemme på mens mammaen hans så på bilder av min lille gutt.

Ban Pak Xeng: Vi ruslet gjennom landsbyen og ble med den største selvfølge invitert inn på middag hos noen som likevel hadde andre gjester på besøk og derfor hadde laget mat til mange. Spiste en hel tørket chili og skylte vekk svien på tunga med litt andeblod og lao lao. I følge vår mann i Laos er det et tegn på at man er godt likt hvis man får mye risbrennevin i glasset sitt, så jeg tror de likte oss ganske godt.

Luang Prabang: Turen til LP gikk med rutebuss, en opplevelse i seg selv. Falanger, munker, høner, hundehvalper, unger og vanlige folk ble stablet sammen i en åpen buss, noen måtte sitte på taket, noen henge bak på bussen, mens damer med høyhælte sko og lebestift fikk sitte foran med sjåføren. Alle delte nisten sin med alle, også en interessant opplevelse for oss som kommer fra et land hvor folk tror du er gal om du snakker til ukjente mennesker på bussen.

Til å begynne med var vi i ekstase over å kunne gå på kafe og spise vestlig mat. Etterhvert begynte jeg å skjønne hvordan en avdanket reality-kjendis har det. Plutselig var det ingen som la merke til oss lenger, jeg var en hvilken som helst turist blant mange. Vi besøkte et tempel og møtte en ung munk som fortalte oss om seg selv. Han kom fra en liten landsby, foreldrene var fattige, men ville at han skulle få gå på skole og studere. Hvis han ble munk kunne han få til dette uten at foreldrene trengte å betale for det. Til og begynne med hadde han grått og nektet, men måtte til slutt gi seg for foreldrenes vilje. Nå virket det som han syntes det var greit, og han trengte ikke være munk hele livet hvis han ikke ville.

Vang Vieng: Vi klatret, møtte en backpacker fra Stjørdal som drakk opp lao lao'en vår og raftet gjennom en krigssone.

Tilbake i Vientiane: Lærte meg å ta tuk tuk på egen hånd, prutet på prisene på morning market, drakk øl på kontoret med Knut sine kolleger, satt på mopeden med en jente som var halvparten så stor som meg (og lærte meg å sitte på ekte laotisk jentemåte med begge beina på samme side), var i laotisk bursdag hvor tradisjonen ikke bare er at man spiser kake, man smører kake-kremen i ansiktet på hverandre, og fikk oppleve ekte laotisk kjønnsrollemønster når man invitere folk på besøk, mennene slår seg ned i stua og begynner spise, mens damene går rett på kjøkkenet og begynner ordne det som skal ordnes der. En av de begynte til og med å vaske klærne til Knut. De må jo ha syntes at jeg var helt udugelig, evt. de trodde at jeg var en mann.

Det generelle inntrykket er at folk flest er utrolig imøtekommende, høflige (men direkte), gavmilde og blide. Jeg tenkte mange ganger på min egen bestemor, hun er en av få personer jeg kjenner som kunne sammenlignes med laotiske folk i væremåte. Det er ganske spesielt når en person insisterer på å kjøpe mat til meg, og jeg vet at jeg sikkert tjener mer enn 100 ganger mer enn henne. Tviler på at man kunne opplevd noe sånt her hjemme.

En annen ting som fasinerte meg var måten man behandler barn. Barna er naturlig tilstede overalt. og utrolig sjelden hører man unger som gråter eller blir kjeftet på. Små barn blir alltid båret på kroppen, enten av mor, bestemor, far, søsken eller andre. Storebror på 5 år spiller fotball med kompisene med lillebror hengende bak på ryggen var et ganske vanlig syn. Og de er mindre oppmerksomhets-krevende enn de fleste norske barn, noe å tenke på når vi får høre at vi ikke skal bære så mye på babyene våre eller ta de opp med en gang de gråter, for da kan de jo bli bortskjemte. Den to-tre gangene jeg hørte en laotisk baby gråte var det noen som reagerte med en gang, og sørget for at ungen fikk det den trengte av mat eller oppmerksomhet eller hva det nå var. Og mindre bortskjemte unger finner man nok ikke på denne siden av verden.

Alt i alt, en opplevesesrik, lærerik og spennende reise, masse hilsener til tur-kameratene mine, og Knut, du må sende hilsener videre til våre nye venner i Vientiane, Solinxai, Daewon, Pek, Kong, Son, vietnameserne og alle de andre fine folkene jeg møtte. Kop chai lai lai !!!!!

alt klart for senior travels og hilsen til reto

mor og far er naa vel innlosjert i stua mi i vientiane. kopi av pass er levert til landsbyhoevdingen og "kaffepenger" er gitt til politiet.

fra neste uke stenges grensene til landet i 2 uker.

men det er en imponerende forvandling av byen er gjort sde siste ukene i forbindelse med todagers moete. det har pyntet parker, lagt asfalt, ryddet soeppel og malt fasader. arbeid som har blitt neglisjert de siste 10 aara. en beundringsverdig dugnadsaand legges for dage, alle bidrar med aa rydde utenfor sitt eget hus eller arbeidsplass og alle er like engasjert og opptatt av at det skal se bra ut for de utenlandske viktige gjestene. i avisa idag melder en offentlig etat stolt at de har oppnaadd nesten 90% av det de skulle gjoere i tide. det er en hoey resultatscore her borte.
Les mer

etter klokka 9 paa kvelden toemmes gatene for folk og det er stort sett bevaepnet politi og militaere aa se. er man ute og gaar eller mopederer paa denne tiden av doegnet skal man ha papirene sine i orden. men naa som jeg har bestukket politiet med nok penger til kaffe i to maaneder tror jeg vi er safe.

senior travels legger opp til en mer luksuspreget ferie enn det falang travels hadde. vi satser paa myke senger og flytransport istedefor bambushytter og lasteplan.

skal forresten hilse saa masse til falangene som var her, men spesielt fra solinxay til reto. reto var nok den som vant damenes gunst med sin oppmerksomme oppfoersel og naturlige sjarm. han fikk kallenavnet toto som betyr noe saann som "det varme pleddet man har lyst til aa trekke over seg naar man fryser eller er litt ensom."

Sikkerhet foerst

Man bli litt fortvilt.. myndighetene meddeler i en notis paa avisens foersteside idag at all reisevirksomhet ut og inn av Vientiane,Laos i perioden 22 november - 2 desember er forbudt. Det gjelder all trafikk over land og i luft innenriks og utenriks til og fra Vientiane.

Foreldra mine kommer i morra, de rekker altsaa aa slippe inn foer grensene stenger, men de kan ikke reise hjem igjen. Og mens de er i Vientiane er alt stengt og det er portforbud etter det blir mnoerkt. Det blir altsaa aa holde seg hjemme i huset mitt og se paa kabel TV.

Dette er jo sinnsykt. De kunne jo sagt fra litt mer enn 2 uker foer hvertfall.
Det merkelige er at Laoterne godtar det, de bare leser, nikker og aksepterer. Makan til kua og hjernevaksa mennesker. Jeg proever aa faa litt forstaaelse blant venner og kolleger men det er ingenting aa hente. "Sikkerhet foerst , sikerhet foerst - vaart land har viktig arbeid aa gjoere neste uke og ingenting kan forstyrre dette."

Den offisielle versjonen er selvsagt ikke hele sannheten. Dette er Laos paa godt og ondt. Alt ordner seg.

- det gaar an aa reise ut , sier de paa flyselskapet, bare ikke inn. Og en oppegaaende dame paa et reisebyraa klarer aa finne ut at det gaar an aa reise inn med buss. Man maa bare ta buss til by-grensa og tuk-tuk derfra og inn. "Det er jo mange som maa inn til Vientiane, saa det maa jo vaere mulig" sier hun. De bare skriver saann for at det er den generelle regelen og for at faerrest mulig skal faa lyst til aa reise.

Men hvorfor kan de ikke bare skrive det saann som det er? Hvorfor skal man vaere noedt til aa bruke en dag paa undersoekelser for aa skaffe korrekt informasjon?

rapport fra jungelen del I

her er en reisereportasje fra ingeborg som jeg fant som jeg synes at var saa fin (spesielt det om guiden) at jeg legger den inn uten hennes tillatelse , skrevet ca midtveis paa turen:


Et lite livstegn fra oss i Laos, hvor vi saa langt har hatt noen
fantastiske dager. Foerst to dager hos Knut i hovedstaden Vientiane, deretter 4
dager i bushen. Vi tok fly til Xam Neua, og deretter elvebaat og buss gjennom
ensomme smaa landsbyer.Og naa er vi nettopp ankommet Louang Prabang,
hvor kongen bodde foer, og hvor det er masse fine hus og templer. Og en del
turister.

Men de siste fire dagene har vi vaert de desidert eneste turistene.
Alle barna kom loepende henrykt hvert eneste sted vi var. En liten landsby
vi besoekte i gaar, dit kom vi med baat, og det gikk ingen bilvei dit.
Sist de hadde sett en falang (hvit mann) var for over ett aar siden. Og naa var
vi plutselig aatte falanger. Vi fikk se skolen deres, hvor alle barna sang
for oss, og saa sang vi for dem, ja vi elsker og hanen stend paa
stabburshella, og saa laerte vi dem bro bro brille. Og saa fikk de postkort fra Norge, som de flokket seg rundt, boeker og bilder er ikke noe de ser saa ofte. Og
en liten gutt fikk et postkort med bilde av troll av meg, noe som var
veldig populaert, alle barna llo og pekte og flokket seg rundt ham, selv
passet han veldig godt paa saa ingen tok kortet fra ham, etterpaa satt han lenge
stille for seg selv og bare saa og saa paa trolltegningene.

Katrine, den eneste blant oss som har barn, hadde med bilde av sin 3
aar gamle soenn, og hun fikk veldig god kontakt med de andre moedrene, selv
om de ikke snakket samme spraak.

Kort sagt, helt utrolig aa se folk som lever saa enkelt og fatigslig,
likevel er de alltid vennlige og bilde og vil snakke med oss og servere
risbrennevin og tilby oss overnatting inne i straahytta si.

Knut er vaar droemmeguide, som er kjent i omraadet og snakker veldig
godt laotisk. Det er veldig stor hjelp, for ingen ute i bushen snakker
engelsk.

Naa er vi altsaa i en ganske turistby, har faatt tatt vaar foerste
ordentlige dusj paa 4 dager og skal naa sove i ordentlig seng med
sengetoy, istedet for paa gulvet med harde madrasser. Men det er utrolig hvor
fort man blir vant til litt kummerlige forhold.

Om noen dager drar vi til Vang Viang, hvor vi skal paa rafting i to
dager, deretter skal vi proeve aa komme oss til Kambodsja og Angkor Wat.

falang travels has landed

da er alle 8 vel "hjemme" i vientiane. turen har gaatt smertefritt uten skandaler eller hverken skader paa person eller materiell. det opprinnelige reisenplan og time schedule ble naermest fulgt til punkt og prikke. tyder paa meget god planlegging.

mine 7 venner skal vaere glade for at de ikke skal vaere her de neste ukene. oppstyret rundt ASEAN toppmoete 28-30 november er i ferd med aa overgaa alle dimensjoner. da jeg kom hjem ventet moete-innkalling fra landsbyhoevdingen, jeg skal inn aa bli informert om sikkerhetstiltak og hva som er akseptabel oppfoersel. myndighetene skjelver i buksene sine for at noe skal gaa galt som kan oedelegge den oyntelige fasaden. Sjekk her

under toppmoete faar man ikke lov aa bevege seg utendoers om man ikke maa. alltid baere pass aa ha en akseptabel forklaring paa hvor man skal. alt fordi statsledere fra 7 land skal sitte bunkret inne paa et hotell i 3 dager. dersom noen av dem skulle finne paa aa forville seg utenfor organiserte aktiviteter skal de ikke risikere aa faa se vanlige folk hvertfall. under toppmoete stenges alt, skoler, offentlige kontor, butikker, marked, busstasjoner, restauranter.. maa hamstre inn ris og frukt aa slaa paa tv'e.

det vaerste er likevel at grensene stenges. det forteller dem meg naa. det er litt dumt for meg ettersom mine foreldre skal komme paa besoek i perioden. i vaerste fall maa allerede betalte flybilletter kanselleres.