Den Store Styrkeprøven

Jeg står herved fram. Jeg skal tilbringe en helg i juni på et sykkelsete, følge den hvite stripa langs veien i regn og motvind, mellom sinte trailere og busser til låra stivner til betongklosser, rævva blir sår og nakken stiv og jeg hverkan klarer å sitte, løfte hodet eller trå rundt pedalene.

Jeg bruker ellers å være den første som ler av 35 åringer som driver med sånnt. Spesielt de som sykler birken har jeg ledd mye av. Makan til latterlig arrangement. Lite jeg finner mer patetisk. Substitutt for desperate menn uten innhold i livet. Se jeg er ikke gammel! Jeg har livet foran meg! Jeg er attraktiv for 10 år yngre damer! Sånn tenker de. Også tror de at det er noen damer som bryr seg. De tror det ikke selv engang. Det er nok mest for å få annet å tenke på enn regninger, rushtrafikk og kjøkken som burde pusses opp. Grussykling i kø er dessuten en tåpelig idrettsform. Birken er dårlig arrangert og organisasjonen bak har som eneste mål å tjene penger.

Til tross for at jeg distanserer meg fra Birken har jeg i mange år vært iltrukket av den store styrkeprøven. Dette er tradisjonsrikt og en institusjon i idrettsnorge. Endel av den norske folkesjela. Mellom Trondheim og Oslo, de to største byene i Norge. Den viktigste ferdselsåra i vårt land. Over Dovrefjell. Jeg ønsker å ta del i dette.

«En sunn sjel i et sunt legeme» er et velkjent ordtak som klinger godt i våre ører. Men for mange er det nok bare pene ord uten noen særlig ettertanke og oppfølging. For meg henger sjel og legeme tett sammen. Det ene avhenger av det andre. Sjelen fylles av velvære når kroppen er i form. Kroppen er pigg når sjela har det bra.

Det er kun en dag meg konkurranse, det er alle dagene på forhånd med naturopplevelser og fysisk velvære som er viktig. Veien er målet.

Jeg er av de som er avhengig av å sette meg mål for å få trent så mye som sjela fortjener. Å sette seg veloverveide, ambisiøse og konkrete mål å jobbe mot, se mot, og motivere seg mot også tilslutt oppnå disse er av det meste tilfredstillende et menneske kan gjøre og gir en god følelse. Idrettsutøvelse er av det mest konkrete og målbare som finnes og derfor en fin mulighet til å oppnå denne følelsen. Målet er middelet for å nå målet med andre ord.

Denne posten er altså ikke ironisk. Jeg har satt med som mål og sykle styrkeprøven på under 20 timer 21 juni 2007 sammen Team Egeland.

Dårlig vær

Alle klager på været men ingen gjør noe med det. Det var en klimakonferanse i Nairobi forleden. Oppfølging av den såkalte Kyoto avtalen. Mange mennesker fra mange land som snakket lenge sammen. Hørte på BBC at at det det kostet i klimagassutslipp å frakte alle disse menneskene til Nairobi var større enn de reduksjonene konferansen kom til enighet om.

Ting du ikke visste om Madeira

Det er en vane jeg har lagt til meg det siste året å ikke rekke fly. Men denne gangen var det sjebnebestemt og jeg kan ikke annet enn å takke Gud eller hvem det er som skriver sjebnen. Det har vel hendt noen hver av oss at vi har fantasert over at ting er bestemt og bare man er en snill kar og gjør godt til alt og alle så vil det gå deg godt i det lange løp. Herren lønner sine tro tjenere brukte en psykopat jeg jobbet med tidligere å si.



Uka etter at jeg kom hjem trykte Aftenposten en reisereportasje fra Madeira. Og da slo det meg når jeg leste den, det som alltid slår meg når jeg leser reisereportasjer i Aftenposten fra steder jeg tilfeldigvis har vært, hvor utrolig banale reisereportasjer i Aftenposten er. Noen fine bilder, copy paste fra reisekatalogen og en uttalelse fra altvitende Jens A Riisnæs. Så er du i mål. Jens A er reiseguru og det betyr at han vet alt om alle steder selv der han ikke har vært.



Det stod i reportasjen at mange tror at Madeira kun er et sted for gamle gubber og kjerringer. Og det er forsåvidt riktig. Jeg er jo en gubbe. Og det er deilig å være ferdig med den tida da billig sprit og neonlys var det som tiltrakk oppmerksomheten. Men at det er fint for gamlinger betyr ikke at det er dårlig for andre. Det stod ingenting om de uendelige terrengsykkel mulighetene, orientering, tindeklatring og surfing. Eller svømming i saltvannsbassengene som er bygd helt nede i dønningene så vannsøylen står 20 meter opp og slår deg over ende, men det er ikke farlig altså. Du visste kanskje heller ikke at Christiano Ronaldo var fra Madeira.


Og det går an å gå ut på byen også. Ikke bare for å se på juledekorasjonene
men for å høre på fado - en portugisisk nasjonalsyngestil. Det anbefales å ta det litt rolig førstekvelden når man ikke er vant til å høre på det, for man for mye kan man komme til å begå selvmord. Det er ganske triste saker. Handler om mislykket kjærlighet eller sønner som dør i krigen. Plassen har beholdt sitt særpreg, byen er bebodd av vanlige folk, Madeiranere er glade i ta en piknikk, en pust i bakken når det passer sånn.