kortversjonen er at den store styrkeprøven er litt oppskrytt. det er overaskende uslitsomt å sykle. hvertfall når det er flatt. det var dårlig vær og dårlig mat og service på matstasjonene.
hele konseptet med sykling er noe nytt for meg så jeg var litt bekymret for at kroppen skulle slå seg vrang på en eller annen måte. ryggen eller knærne eller noe. så jeg sparte maksimalt med krefter så lenge jeg kunne. det gikk sakte opp okstadbakkan, deretter veldig i rykk og napp fram til dovre men aldri ordentlig fort.
jeg plukket ut de største ryggene å la meg så nære opp til hjulet som jeg turte. bemerkelsesverdig lite det koster å ligge der. man merker nesten ikke forskjell om det går i 30 eller 40 km/t. men motbakkene er tøffe, men da går det også veldig sakte. bortsett fra når vi ikke hadde noe felt å ligge i for da var det vår lagkaptein egeland som dro, og han var pigg. det var et helvete når det bare var oss tre. heldigvis gikkk det så fort at vi snart tok igjen noen og jeg kunne slappe litt av igjen. bjørnar og erlend storkoste seg framme i rulla med de store gutta. småsnakka med de halvproffe sykkelgutta. men alle klyngene sprakk opp når litjen kom i tet.
da vi nærmet oss minnesund merket at jeg begynte å bli relativ pigg i forhold til de andre, da hadde de to egeland gutta kjørt littfor hardt litt for lenge og lagkaptein egeland var plutselig helt tom da vi var på kløfta. etter 530 av 560 km vurderte den stakkars mannen faktisk å bryte. han var likblek, skjelvende og kastet opp alt han hadde i magen. røde kors dama på kløfta prøvde så godt hun kunne å få opp futten i bjørnar. hun var oppriktig bekymret for ham, ingenting ville han ta i seg av næring. tilslutt kom hun på at hun hadde med seg noen rugknekkebrød i bilen og fant fram de. dette ble redningen. bjørnar knasket sakte men sikkert i seg millimeter for millimeter. bare det at magen hans fikk noe å jobbe med som han ikke spydde av, gjorde at han kviknet til. og heldigvis var det så tungvint å bryte - rote seg ned på stasjonen å vente på neste tog - var tross alt enklere å tråkke seg de siste kilometerne der det faktisk er 500 meter stigning fra kløfta og inn. bjørnar hadde dratt meg helt fram til minnesund så nå var det min tur å dra ham inn.
etter å ha knasket i seg et halvt knekkebrød kom litt av fargen tilbake i ansiktet og vi klarte alle tre + vår ekstra venn som vi fant på veien å komme samlet i mål i fin form 22,5t. før minnesund lå vi an til under 21, noe som hadde vært bra med det været som var.
hvis det blir noe neste vil vi ha følgebil med litt variert mat og der vi kan ha ekstra utstyr så vi slipper å bære med oss alt. med litt mer enn tre ukers trening og fint vær kjører vi under 18 timer.
